I stedet for å lage et helt tradisjonelt blogginnlegg har jeg lyst til å prøve noe litt annerledes; nemlig å lage en liten fortelling av det. Jeg har egentlig aldri likt fortellinger som foregår i presens, men jeg bestemte meg for å gjøre et forsøk. Tross alt vil jo historien bli mer livlig (velger jeg å tro).
~*~*~*~
Malene har vært flink student i dag.
Jeg sliter litt med motivasjonen for å lese pensum for tiden, det kan ha noe med det fine vårværet å gjøre, så det at jeg faktisk har fått gjort noe fornuftig i dag som ikke innebar lesing er for meg imponerende. Lenge har jeg utsatt det. Lenge, lenge, leeeenge. Renskrive notater. Det er like kjedelig som det høres ut. Tro meg. Men det måtte gjøres, for notatene jeg har på bakterier som gir matforgiftning er fra multiple choice-testen, og som vi alle vet; det er forskjell på MC-notater og skriftlig eksamen-notater.
Det er også imponerende at jeg har klart (vel, snart i mål, bare en bakterie igjen) å få det til i løpet av bare en dag. Og jeg kommer til å føle meg så mye bedre nå som jeg kan krysse dette av lista! Bare..at jeg..må skrive mer notater..hysj!
Det er også innlegg nummer 200, men har ikke noe jubelinnlegg å komme med. Derimot kan jeg fortelle at jeg endelig har somlet meg til å registrere bloggen min på Blogurat. Se der var linken på plass også gitt, som jeg ble bedt om.
Stupid thing..
Nei, tilbake til Staphylococcus aureus med seg!
Jeg skriver dette mens fristen for å faktisk søke utveksling straks renner ut. Jeg har ikke søkt. Og jeg kommer vel heller ikke til å gjøre det virker det som. Hadde jeg virkelig hatt lyst hadde jeg vel søkt for tre måneder siden. Det er ikke det at jeg ikke vil, men jeg likte ikke helt det jeg leste i rapportene fra tidligere utvekslinger.
Først og fremst hadde jeg ikke mange ønskene; det var Edinburgh eller Dublin det stod om. Perth hadde riktignok vært utrolig kult, men litt langt innså jeg. Men på rapportene fra studenter som har vært på disse to stedene stod det opptil flere ting som jeg helst ville vært foruten.
Gjengangeren var at de nesten ikke fikk lov til å "gjøre noe". Utvekslingen skjer når vi har klinisk praksis på skolen, så det er jo meningen at man skal få lov til å "gjøre ting". De utenlandske foreleserne var også veldig konservative visstnok, noe som igjen faller tilbake på mangelen på praktisk lærdom. Majoriteten sa også at de som hadde vært igjen i Norge på NVH hadde fått mer praktisk erfaring.
Dessuten hørtes det ut som det foregikk mye teoretisk undervisning (mulig vi gjør det her i Norge også, det har jeg ikke undersøkt), og at det hver uke var minitester og framføringer. Oh joy. Ja, jeg kan engelsk, men fortsatt; å holde en framføring på noe som ikke er språket mitt?
Bøkene var visstnok også vanskelig å få tak i, og de man kunne finne kostet flesk. Og apropos penger så hadde de fleste hatt problemer med å finne en billig bosituasjon. Så det de legger opp til er at du (hvis du er SiO-leietaker, fordi du ikke kan si opp og så komme tilbake) må betale dobbel husleie i 3 måneder. 3 måneder hvor du også er borte fra arbeidsplassen din, og dermed får null jobbinntekt.
En annen ting jeg har innsett, og som jeg kan takke propedeutisk for, er at underviserne vi har her i de ulike klinikkene på NVH er innmari flinke. Hvorfor skulle jeg ville bytte ut flinke forelesere med noen jeg ikke kjenner borte i Storbritannia/Irland som kan vise seg å være gamle grinebitere som holder meg igjen?
Nei, jeg er ikke villig til å ofre den faglige kompetansen min for utveksling. Hadde det vært en annen situasjon, hvor jeg ikke hadde "gått glipp av" undervisning her i Norge, så ja, da hadde jeg reist.
Sukk.. det hadde vært gøy.
Eller trangsynt. Eller hoppe til den letteste konklusjonen om du vil. Det blir vel en underdrivelse å si at vi bommet litt på utbruddsoppklaringen.
La meg forklare; vi har den siste tiden tilbrakt time ut og time inn og vridd hjernene våre på et "make believe"-matforgiftningsutbrudd. Historier må leses, spørsmålsskjema må lages, svarene må vurderes, mistenkelig agens må bestemmes, medier og undersøkelser må bestilles, medier og undersøkelser må gjennomføres (masse tid..), og så er det avlesning av resultatene. Sistnevnte er veldig gøy når du har gjort en feil allerede ved punkt 4.
Vi var så sikre. Så sikre! Men neida. Helt på jordet. Det var ikke en bakterie engang; det var et virus. Tjohei.
Jeg prøver å overbevise meg selv om at jeg er en lærdom rikere. At jeg ikke kommer til å gjøre den feilen igjen. Men det er litt surt.
Jeg jukser, jeg vet det, men jeg har mer lyst til å skrive om ting jeg vil enn ting jeg må. Skal skjerpe meg. Lover.
____________________________________________________________________
I dag var det klinisk undersøkelse av ku som stod på planen før lunsj. Det er onsdag, og onsdager betyr propedeutisk; et lite pust i bakken fra alt pensum hvor vi får lov til å prøve oss på litt klinisk praksis. Hver uke er det noe nytt. Forrige uke var det reproduksjonsorganer fra ku, uka før der igjen var det beskjæring av klauver, og neste onsdag er det reproduksjon på hund.
Kua jeg ble tildelt var... smått engstelig kan man vel si. Ikke helt trygg på oss blåkledte studenter, og jeg kan jo skjønne det, men det gjør jo vår jobb litt vanskelig når vi ikke får lov til å ta på kuas hode uten at hun kaster seg vekk eller når hun begynner å presse seg mot deg og holder deg fast inntil veggen. Stas. Jeg fant da lymfeknuter og jeg fant da puls, men kua var rett og slett ikke noe hyggelig. Så mens de andre prøvde å finne lymfeknuter og puls kikket jeg rundt i klinikken.
Innerst i hjørnet var verdens mest bedårende kalv! Den var bittebitteliten, var helt sort og hadde altfor store ører. Også hadde den et sånn nysgjerrig uttrykk i ansiktet sitt. Hjertet mitt smeltet, og jeg gikk straks over til den. Begge hendene mine var nesten utstrakte og klare til å klappe kalven da jeg la merke til lappen på porten til bingen dens; Obs! Zoonose. Store mengder cryptosporidium!
*backs away slowly, hands raised*
Oooookay, then... tilbake til kua med seg.
A!!!!!!!!!!!!!!!!!
Jeg har hatt en ufrivillig bloggtørke på..øhm..ti-elleve dager? Men nå har jeg da altså det supre innlegget å komme tilbake med!
I går var dagen for den "store" ekskursjonen til et slakteri med kull 07 fra NVH. Jeg har taushetsplikt overfor slakteriet, så jeg kommer ikke til å nevne hvor jeg var. For alt dere vet kan jeg ha vært i indre gokk. Nå har jo ikke dette så mye å si, for jeg kommer ikke til å komme med noen negative anklager her eller hyle høyt om store mengder avføring på slakteskrottene - for det var det ikke. Enkelt og greit.
Jeg får vel også advare dere vrimlemager og dere med altfor god visuell fantasi om at "ekle detaljer" vil forekomme. Så hvis du ikke har lyst til å vite hvordan en slakteprosess foregår, bør du klikke deg vekk nå.
Det hele må sies å være en bisarr opplevelse. Det var så utrolig mange inntrykk og opplevelser som måtte fordøyes i løpet av dagen at hodet føltes som et blylodd da kvelden endelig kom. Spesielt merkelig var det å se hele prosessen fra levende dyr til ferdigpakket og emballert matvare. Det var ikke sånn at grisen jeg så inne i fjøset var grisen som senere lå som kotelettkam på et bord (griseslakt blir nedkjølt i ett døgn før nedskjæring), men det var liksom sånn jeg oppfattet det.
Spesielt hyggelig var det ikke. Jeg går jo på veterinærstudiet fordi jeg er glad i dyr, og det hogger jo litt i hjerterota å se ei ku bli skutt med boltepistol for så å bli hengt oppned og få pulsårene kuttet over med kniv. Det er forresten ekstremt store mengder blod som kommer ut av ei ku (og en gris) ved avblødning. Kvalmende mye. Vi snakker blodfoss. Men jeg synes likevel at boltepistolen er verst. Det er noe med lyden, og det er noe med at i det ene øyeblikket har man en levende ku på hele 400 kg som kikker rundt seg og prøver å lukte på oss, og i det neste faller den som en sekk med poteter til bakken, hvor kramper setter inn (her er det veldig lett å se for seg at dyret fortsatt er i live, men det er bevisstløst og hjernedød, det vil aldri kunne reise seg igjen), og den blir heist opp etter det ene bakbeinet hvor de andre tre fortsetter å sparke rundt.
Men det er en meget human måte å avlive storfe på. Ingen tvil om det. Bolteskuddet fører til at de blir svimeslått (som en knock out i bokseringen) umiddelbart, samtidig som selve bolten smadrer store deler av hjernen. De kaller denne prosessen "bedøving", og selve avlivingen skjer ved blodtappingen.
Først inne i slaktehallen hvor alle skrottene henger oppned og personale står på hver sin platform og utfører sin spesifikke jobb (flåing, ringing av endetarm, uttak av vom og hjerteslag osv.) blir man klar over hvor innmari store kyr er. De er enorme!
Det første som møter deg er allikevel lukten. Jeg kjente den igjen med en gang etter utallige disseksjoner på skolen; lukten av åpnede dyr. Og det er organer overalt. Noen ligger på samlebånd som leder til destrueringsmaskiner, andre henger på kroker og blir sendt rundt i rommet og ned til kjøttkontrollen. Og det er blod. Igjen, masse blod. Men blod er ikke forurensing, og det havner uansett på gulvet (og arbeiderne) og ikke på det som skal bli mat.
Men de skal søren meg ha cred for effektiviteten. Her er det samlebåndeffekt på høyt nivå! I den ene enden av slaktehallen har du de hele dyrene, og i den andre enden har du halve slakteskrotter ferdig uten hud, organer, hode, klauver eller hale, som blir veid og klassifisert etter kjøttfylde.
Selve foredlingen er det ikke så mye å si om. De lager ditt og lager datt, skjærer det stykket fra den delen osv. Men jeg må si jeg ble misunnelig på de utrolig skarpe knivene deres. Sånne skulle vi hatt i ferskvaren! Entrecôte ville vært som å skjære i krem!
Jeg innledet med at det var en bisarr opplevelse, og det er flere enkeltting som kan nevnes.
Flåing av storfe er en kjapp og kort prosess (en skulle kanskje ikke tro det..), og ser helt forferdelig ut. Jeg kødder ikke når jeg sier at det ser ut som når du vrenger av deg en sokk. Dét store dyret, og huden dras bare av. Litt problemer akkurat ved hodet, men jommen løste ikke det seg også.
Uttak av ryggmarg og hjerne hos de halve griseskrottene ble gjort med... du vil aldri gjette det.. en støvsuger. Det er ingen annen måte å beskrive den maskinen på. Det var et rør med en slange, og en enorm stor sugeevne. Selvfølgelig er det ekkelt. Med et lite schvosj er organet som har styrt hele organismen bare borte. Men jeg måtte le. Ta det med ro, jeg gapskrattet ikke, men det så altså så innmari dumt ut at jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle reagere.
Også var det hvordan musklene på slakteskrotten fortsatte å fungere. Som reiselederen vår sa; "Det er ikke dødt selv om det er dødt." True that. I musklene var det forsatt energilagre, og uten styring fra sentralnervesystemet (schvooopp) var de frie til å kontrahere så mye de ville. Ja, musklene beveget på seg. På en halv dyreskrott, uten noe form for liv ellers, så kunne man tydelig se at musklene trakk seg sammen med jevne pulsasjoner. Bare prøv å se for deg en hel bøtte med mellomgulv som ligger og rører på seg. Nettopp.
Eller hvordan det var helt vanlig for arbeidere som passerte deg å ha en trillebår fylt med fire-fem storfehoder uten hud, med dinglende øyne og det hele (heh, dette var mat for meg med min øyefobi!), som skulle destrueres.
Før innlegget her blir altfor langt (det er det nok allerede, og jeg imponert hvis du fortsatt leser ennå og ser dette) må jeg nesten bare avslutte med å si at det egentlig ikke kan beskrives hvordan det var der. Enkelte ting sitter jeg i hvertfall igjen med; det er trygt å spise maten fra slakteriene, men det er enkelte ting jeg ikke lenger kommer til å spise nå som jeg har sett ingrediensene. Jeg sier ikke hva ;) Er jeg slem nå? Jeg kan jo si at det ikke er pølser. Det kommer jeg fortsatt til å spise.
Konklusjonen får vel bli at det var en ganske så lærerik dag, og hvis man ser bort i fra selve avlivingen av dyrene, var det ikke på langt nær så ille som jeg trodde det ville være. Ikke at jeg kommer til å få meg jobb som tilsynsveterinær i et slakteri. Da blir det heller fisk for å si det sånn.
Bare se på dette lille utdraget fra pensumboka mi i næringsmiddeltoksikologi:
(...) benytter såkalt "benchmark dose lower confidence limit" (BMDL), som representerer 95% lavere konfidensgrense for "benchmark dose" (BMD), som startpunkt for farekarakteriseringen når man har dose-respons-data. De anbefaler videre at man benytter en BMDL for 10% ekstra risiko for kreft (hos dyrene), som så sammenlignes med antatt human eksponering til estimering av "Margin of exposure".
Jeg... skjønner ikke no'! Nada.
Uansett hvordan jeg prøver å se på det (sidelengs, opp-ned..) så klarer ikke hjernen min å oppfatte hva som står der. Det kunne like gjerne vært hebraisk. Det gir ingen mening for meg!
Frustrerende? Jepp.
Hvis det er noen som kan fungere som tolk her, så kom med det!
Eller.. ikke akkurat. Faktisk så er det et jobbkjør uten like disse dagene med verkende føtter, rygg og skuldre - i dag strakk jeg til og med en muskel i den høyre skuldra mi da jeg løftet en hel ribbeside. Men jeg skal ikke klage; for jeg har juleferie!
Etter å ha hatt litt tid til å tenke over eksamen innser jeg at jeg tror det gikk ganske så bra. Syv oppgaver, og jeg synes selv at jeg svarte rimelig bra på fem av dem (ekstremt bra på to). Så det står på de to gjenværende. Jeg er ikke sikker. Kanskje har jeg driti meg ut. Kanskje har jeg overbevist sensor om at jeg ikke er et brødhue. Aner ikke. Helt 100% er de nok ikke, men jeg håper de er gode nok til at jeg kan kjempe i toppskiktet. Blir spennende å se resultatet.
Denne gangen satt jeg faktisk tiden ut og brukte de fire timene flittig; jeg hadde skrivekrampe helt opp i nakken! Det var også en litt merkelig eksamen. Den begynte ekstremt bråkete! Alt fra feil antall oppkopierte eksamensoppgaver, manglende bokmåleksemplarer, telefonen til vakten som ringte, til bilalarm. Bilalarmen var faktisk verst. Jeg satt og skulle skrible ned stikkord til en av oppgavene og det eneste jeg klarte å tenke var "bilalarm-bilalarm-bilalarm-bilalarm!!!"
Heldigvis ga den seg etterhvert!
(15 minutter senere)
Og nå forsvant all lysten til å skrive blogginnlegg.. sleeeeten. Tilbake til litt småklaging; jobb i går, jobb i dag, jobb i morgen og jobb i overimorgen. Puh. Også så jækla mange kunder!! Man. Greit, de må få kjøpe julemiddagen sin, men jeg hadde satt stor pris på om de bare kunne ordne alt selv og ikke avbryte meg konstant. Men nå har jeg lært å kutte ribbe på sagen sånn at jeg kan stå bak på kjøttrommet og holde på med det uten å bli plaget av kundene ;)
Nok en gang tester jeg ut dette å stå opp et par timer tidligere enn jeg må på eksamensdagen for å gjøre siste finishen på pugginga. Trøtt som faen (jeg stod opp kvart på seks, etter å ha sovnet rundt halv to), men jeg har enda en time igjen med siste-lita-pugging. Derfor spør jeg meg selv; hvorfor tar jeg meg tid til å blogge nå?
Uansett; snart juleferie! Tjoho! Bare seks timer igjen til jeg kan juble løs (forhåpentligvis, man vet jo aldri hvordan eksamensoppgavene blir), hvorav fire av dem inneholder ekstremt høy hjerneaktivitet, skrivekrampe opp til skuldra, store mengder usunt sukker, Firefly og blekk som spruter.
Kryss fingrene i dag folkens!
Og for de som lurer; visste du at man behandler lakselus med legemidlene cypermetrin, deltametrin, azametifos eller emamektin? (greit, noen er sikkert utgått, men det er hva kompendiet mitt sier).
Kurs er alltid stas på veterinærstudiet. Kurs betyr at vi får lov til å gjøre noe - selv om det enkelte ganger bare er å følge med på kurven til medstudenters respirasjon (ikke veldig spennende, manuell blodtrykksmåling derimot; kjempegøy, og vondt) så er det allikevel bedre enn å sitte pal på en stol og følge med på forelesning.
I dag var det anestesi og blodprøvetaking av fisk som stod på planen! Litt spendte, og litt nysgjerrige på hvordan dette skulle foregå, gikk vi inn på kurssalen, og rett på innsiden stod det en stor fisketank med masse mini-laks oppi! De var kjempesøte. Ja, jeg er rar. Alt smått er søtt i dyreverdenen, selv fisk. Litt varierende størrelse på de, men de fleste var 10-15 centimeter - altså ikke veldig store. Så hvordan i alle dager skulle vi få til å ta blodprøve på disse?
Sånn som dette var fiskene våre. Noen var også enda mindre, min blant annet.Noen som har en liste over ting jeg trenger for å lage en?
En skulle kanskje tro at grunnen til at jeg trengte flere timer i døgnet var NaNoWriMo, men neida.. Jeg har en underveistest i farmakologi/toksikologi i morgen klokka ni, som jeg må bestå for å kunne gå opp til eksamen.
Det er ikke KJEMPEmye pensum, men det hjelper ikke når man har utsatt lesingen til dagen før og innser at det er veldig, veldig mange fremmedord som må kunnes. Parasittnavn var ingenting i forhold til dette - burde gi et lite innblikk...
Aller helst vil jeg fortsette på novellen min. 18939 ord nå forresten! Konge!
Det var over før jeg visste ordet av det. En halvtimes forberedelse og en halvtimes eksaminasjon (forøvrig var det bare én sensor, ikke tre, og som jeg nesten glemte å hilse på fordi jeg var så pissenervøs). Det som tok tid var å vente til jeg fikk oppgavene mine. Jeg kan trygt si at jeg var et totalt nervevrak, og ber i samme slengen om unnskyldning til hun andre som skulle trekke oppgave samtidig som meg, hehehe. Jeg tror ikke det hjalp noe på nervene hennes at jeg ikke kunne sitte stille på stolen. Men ja, nervevrak. Fullstendig. Jeg tror aldri jeg har vært så nervøs for en eksamen før! Eller.. Nei, jeg tror faktisk ikke det. Og jeg kan vel si at nervene tok litt overhånd - jeg krasjet i døra fordi jeg ikke fikk tak i håndtaket for å si det sånn.
Jeg tror det har noe å gjøre med at det er "ekspertene" som sitter der og skal høre på deg. Mine forelesere er bakteriologer, virologer og parasittologer, ikke bare generelle veterinærer med en interesse for mikrober. Nei, dette er feltet deres. Og da vil man jo veldig gjerne imponere, levere noe som gjør at de husker deg. Selv om de er foreleserne våre har de ingen formening om hva enkeltstudenter sitter inne med av informasjon. De har ikke fulgt oss opp med prøver underveis som lærerne på videregående gjorde. De kjenner deg ikke..!
Jeg må bare skyte inn her at jeg ble litt småirritert da jeg kom inn i rommet hvor eksamen skulle avholdes og jeg presenterte meg for sensor med fullt navn, og den ene foreleseren sitter med avkrysningslista si og sier "ja, det var det, ja", som om hun visste hvem jeg var, men ikke husket navnet mitt helt. Meg i ræva. Greit, det var to navn å velge mellom, men da kunne hun ha sagt "ja, der var du på lista, ja" i stedet, og ikke late som om vi er på hils når hun ikke kommer til å kjenne meg igjen på gata.
Men tilbake til eksamen.. Her får du denne ene sjansen til å vise hva du er god for, og da er det ekstremt surt å være uheldig med oppgavene. Man får en sånn "jammen, jeg kan egentlig mye mer, bare ikke dette her"-følelse og en trang til å si nettopp dette. Jeg satt jo inne med drøssevis av bakterienavn, virussykdommer og parasittlivssykluser, bare ikke overfor de oppgavene jeg trakk! Hvilket var følgende:
- Koryneforme bakterier, og prokaryote vs eukaryote pluss antibiotika.
- Mareks sykdom hos høns, og munn- og klauvsjuke.
- Eimeria hos høns, og bendelorm hos hund.
Bakteriologioppgavene var ikke så ille, og gikk vel i grunn bra. Spesielt når jeg fant ut at "koryneforme bakterier" omfattet alle kølleforma bakterier og ikke bare Corynebacterium.
Mareks.. heh, Mareks ja.. Fullstendig hjerneblokkering. Jeg husket ikke en dritt! Jeg måtte jo selvfølgelig sjekke notatene mine da jeg kom hjem, fordi det ville være en unnskyldning hvis jeg bare hadde et par setninger med notater. Men neida, en hel side, og allikevel klarte jeg å glemme hver eneste ting om den. Vel, jeg kommer til å huske den for alltid nå. Forhåpentligvis hentet jeg meg litt inn igjen på M&K.
Eimeria kunne jeg på rams for storfe og sau. Høns? Ikke fullt så mye. Også er det for høns jeg får. Pokker. Men bendelorm hos hund var like ille. Huff og huff. Det var jo så mange andre parasitter jeg kunne ha fått!
Spesielt furten er jeg for at jeg fikk TO oppgaver om høns. Jeg hadde krysset fingrene for at hvis jeg først skulle få noe om fugl så skulle det være influensa. Litt misunnelig er jeg også på de som trakk drømmeoppgavene. Eller enda verre; de som leste minimalt og trakk oppgaver som handlet om akkurat det de hadde lest på. Jeg vet ikke om dette er tilfellet, mange leste nok mye, men det er bare en følelse jeg har. Det er urettferdig. Og ja, du må gjerne si at det ikke handler om gode og dårlige oppgaver, men heller å være godt eller dårlig forberedt. Allikevel velger jeg å stå på at jeg var godt forberedt, og at jeg trakk dårlige oppgaver. Var uheldig. Ja..
Men nå er det bare å vente på resultatet. Jeg er spent. For alt jeg kan huske fra eksamen er de negative tingene. At de måtte spørre meg flere ganger, at jeg ikke kunne svare på ting, at jeg sa ting feil.. Hah, jeg har et eksempel på sistnevnte;
- Er Mareks utbredt i Norge den dag i dag?
: Ehm... vel.. øh.. Nei, den er ikke det..
- Jo, den er veldig utbredt..
Det er da man vet at man ikke kommer til å få en A i hvertfall.
EDIT; Og det ble det ikke heller. Det ble en C. Bajs..
Men sammenlagt med eksamenen jeg hadde før sommeren så ble det B i infeksjonslære! :) Hadde jo vært stas med en A (for en gangs skyld..), men med tanke på hvor ræva muntlig gikk så var jeg jo ikke i nærheten.. Jaja..
..er tidspunktet det braker løs.
Da sitter jeg på bakteriologisk avdeling på Lindern og har nettopp mottat et sett med oppgaver i bakteriologi, virologi og parasittologi, som jeg forhåpentligvis skjønner noe av og som jeg skal bruke en halvtime å fundere på før jeg tar turen inn til eksaminator og sensor.
Det er muntlig eksamen.
Totalt seks personer skal sitte der sammen med meg. Oh joy. Som om ikke jeg var nervøs nok fra før, så skal seks par øyne sitte og vurdere meg mens jeg prøver å huske sykdomsbilde og patogenese for bakterieinfeksjoner, betydningen av ulike virusinfeksjoner i Norge og livssyklus til en eller annen fjern parasitt.
Nervøs?
Oh yes.
Et lite snev av eksamensangst kanskje?
Den kom i dag.
Huff.
Men det er fortsatt mange (eller, "noen" er vel bedre å si) dager igjen å få trøkt pensum inn i de små grå.
Spesiell bakteriologi og virologi er unnagjort (også må jeg bare huske på å lese den generelle biten også..) og nå er det parasittologi som står for tur. Oh joy. Men jeg burde bli ferdig med det i løpet av dagen. Med mindre jeg tar 3 timers-pauser som jeg gjorde i går. Skal prøve å unngå det i dag.
Grrmph!
Tidligere i høst så ble jeg drittlei av å lese. Side opp og side ned. Bare svart tekst overalt, med noen vilkårlige bilder her og der (også i svart/hvitt). Da lengtet jeg etter å gjøre noe håndfast. Jeg lengtet etter å skrive notater. Føle at jeg laget er produkt ut av det jeg holdt på med. Det at det ble gule markeringsstreker i bøkene mine ga ikke lenger en "jeg er flink"-følelse.
Nå sitter jeg og skriver notater. Og jeg er drittlei. Nå lengter jeg etter å lese. Bare sitte og la den gule tusjen fare over sidene, og føle seg flink over hvordan man luker ut det som er viktig fra resten av røkla.
Takk, kjære hjerne, for at du klarer å bestemme deg!
Det eneste som mangler nå er at når jeg skal begynne å lese notatene mine så vil jeg heller skrive notater. Skulle ikke forundre meg.
Ikke engang tenk på å gjøre et forsøk på å printe ut forelesningsnotater som krever "flere sider per ark" og "skrift på begge sider" når man er trøtt og i tillegg er smått beruset. Det blir bare krøll.
Jeg får meg nok en god latter på forelesninga i morgen når jeg ikke skjønner en skit av rekkefølgen på arkene mine.
(Larvelaget, og semesterets første skolefest for min del, var vellykket med andre ord - jeg gruer meg til å stå opp i otta i morgen..)
Jeg hadde noen store planer når det gjaldt blogginnlegg, opptil flere, men de ser ut til å ha forduftet. Rart det der..
Printeren durer og skurrer.
Blekklukten fyller hele leiligheten.
Hippocampus må plutselig sjekkes daglig.
Halvblanke A4-ark setter seg fast i printeren.
Stiftemaskinen og hullmaskinen tygger som aldri før.
Rare ord på latin fyller arkene.
Det er studiestart.
© Blogger template Wild Birds by Ourblogtemplates.com 2008
Back to TOP
