Hu med den skarpe nåla

Kurs er alltid stas på veterinærstudiet. Kurs betyr at vi får lov til å gjøre noe - selv om det enkelte ganger bare er å følge med på kurven til medstudenters respirasjon (ikke veldig spennende, manuell blodtrykksmåling derimot; kjempegøy, og vondt) så er det allikevel bedre enn å sitte pal på en stol og følge med på forelesning.

I dag var det anestesi og blodprøvetaking av fisk som stod på planen! Litt spendte, og litt nysgjerrige på hvordan dette skulle foregå, gikk vi inn på kurssalen, og rett på innsiden stod det en stor fisketank med masse mini-laks oppi! De var kjempesøte. Ja, jeg er rar. Alt smått er søtt i dyreverdenen, selv fisk. Litt varierende størrelse på de, men de fleste var 10-15 centimeter - altså ikke veldig store. Så hvordan i alle dager skulle vi få til å ta blodprøve på disse?

Sånn som dette var fiskene våre. Noen var også enda mindre, min blant annet.

Anestesien i seg selv var ikke vanskelig. Vi fikk hver vår fisk og overførte han..hun..eh, den til en tank hvor legemiddelet hadde blitt blandet ut i vannet. Der måtte vi stå og følge med på fisken vår og se etter tegn som indikerte om den fortsatt var bevisst eller om den lå i dyp anestesi - vi måtte jo også passe på å flytte den til en annen tank med lavere anestesikonsentrasjon slik at vi ikke tok kverken på den før blodprøvetakingen.

Da fisken hadde vippet over og lå på bunnen var det dags for blodprøve. Det første man kanskje lurer på er hvor man tar blodprøven fra; vel, det er fra en vene som ligger rett under ryggraden. Så da gjelder det å stikke nålen inn og satse på at man treffer. Vi lærte jo teknikkene, men fy fader så vanskelig det var å treffe den med fisken i sideleie. Her stod det om millimeters margin! Men jeg traff til slutt. Samme med når fisken lå på ryggen; traff på andre forsøk!

Så nå kan jeg skryte av at jeg kan ta blodprøve på fisk.