Okamiden - Nintendo DS

Det er en stund siden jeg hørte at det skulle komme en oppfølger til Okami, og jeg tok på det tidspunktet en liten hallelujadans inni meg. Okami er et av de desidert beste spillene som har kommet til Nintendo Wii! Jeg rundet det i romjulen, men har ikke fått fingern ut til å fortelle om det ennå, så et innlegg om dette fantastiske spillet kommer ved en senere anledning.

Aller helst skulle jeg sett at oppfølgeren, som heter Okamiden, også kom til Wii, men en eller annen japandude bestemte at det skulle komme på Nintendo DS. Javel, tenkte jeg, hvorfor ikke? Jeg er da stor fan av DS'en min også. Men nå som jeg har kikket litt rundt på trailere for dette nye spillet (slippes i Japan en gang dette året, så det er vel en stund til det når Europa) er jeg ikke helt sikker på hva jeg synes om det.

Noe av det slående med Okami er grafikken. Bare det å løpe rundt og se alle de forskjellige verdenene er underholdning nok for meg i en periode, i tillegg til at Amaterasu (ulven, hovedkarakteren) er så.. eh.. anatomisk riktig, sett fra en nerdete veterinærstudents ståsted. Hun beveger seg så livaktig. Dette bidrar til å øke den visuelle opplevelsen av spillet.
Det ser ikke ut til at DS'en klarer å skape den samme magien. Ja, jeg er fullstendig klar over at man ikke kan sammenligne Wii og DS, men trenger de å lage alt så innihampen firkantet (les; ikke myke linjer) i DS? Dere kan jo bedømme selv:



Ungen på ryggen til Amaterasu - nei, vent, i Okamiden er det ikke Amaterasu men Chibiterasu (jeg begynner å lure på om spillet er beregnet for 10-åringer) - skal visst være avkommet til Susano og Kushi. Samma det, men selv om dette "beviser" at spillet ikke tar for seg det samme som skjer/skjedde i Okami, så får jeg en intens følelse av en reprise her. Samme stedene, samme musikken, samme gudene (ser det ut til), samme penselstrøk, samme fiender.. De har jo til og med Orochi i bakgrunnen! Jeg liker heller ikke hvordan Chibiterasu er utformet. Eller hvordan hun løper. Sa jeg løper? Jeg mente hopper.. som en kanin. Selve bakgrunnsgrafikken er jo den samme, bare av lavere kvalitet, men igjen; ingenting slår Wii (kanskje PS3, men vi holder oss til Nintendo).

En annen ting jeg også lurer på, og som muligens vil bli et irritasjonsmoment hvis jeg ender opp med å kjøpe Okamiden, er hvordan man aktiverer penselen. Jeg ser for meg at jeg holder DS'en min; styreknapper til venstre, A-, B-, X- og Y-knapp på høyre, som sikkert er for hopp og angrep..og noe annet kanskje..? For å måtte holde inne en av dem mens man prøver å tegne tror jeg vil bli ekstremt plundrete! Så.. er det en av disse L eller R som gjelder da eller? Uansett så må man jo trykke, finne fram stylusen, tegne, legge fra seg stylusen, trykke/aktivere, og så få effekt - hver eneste gang!

Huff, jeg innser at jeg har blitt negativt innstilt til dette spillet, og jeg tror det har noe å gjøre med hvordan Okami (tilbake til Wii igjen nå) endte. Ingen spoilere, men jeg hadde ventet noe annet når de først skulle lage en oppfølger. Jeg føler ikke at historien med Amaterasu ble avsluttet, og at Okamiden fører oss tilbake til Nippon er ikke det jeg hadde håpet på. Kanskje jeg endrer mening når det kommer flere videoer om hvordan man spiller Okamiden, men selv det vil ikke kunne endre hva jeg mener om grafikken. Tror jeg.

Til sammenligning, så dere lettere kan se hva jeg mener om grafikk og slikt, gir jeg dere Okami:

Read more...

The Legend of Link's Distractions

Jeg har aldri spilt Zelda selv, men har allikevel klart å få med meg mye av historiene i en rekke av spillene; takket være min bror. I owe it all to him.
Da jeg var liten var det ikke snakk om at jeg fikk lov til å prøve spillene til brodern. I hvertfall ikke når han selv holdt på med dem! Aller helst ville han ikke ha meg i rommet, men ved å klage til mamma gikk han med på å la meg få sitte å se på (helst uten å puste for høyt). Sånn ble det da til at jeg slo meg til ro med å se på at han spilte. Og.. jeg syntes det var gøy. Gøy nok i hvertfall. Og hvis det var et bra spill med en god historie og fin grafikk; vel, dess bedre for meg.

Dette henger da altså igjen den dag i dag. Jeg trives med å se på andre spille. Merklig nok. Ikke misforstå meg, jeg liker å spille selv, uten tvil.
Som nevnt, hvis historien er bra (som i Zelda) har jeg det like gøy med å følge med på tv-skjermen selv om det ikke er jeg som holder kontrollen.

Derfor lo jeg ekstra godt da jeg kom over denne YouTube-videoen, fordi det stemmer så innmari godt!
Damn, der la jeg merke til at skaperen av videoen har fjernet muligheten for andre å legge til videoen. Jaja, da får det bli med en link da (fnis.. Link..).
Det er altfor mange sidequests for vårt eget beste ;)

Read more...

Shinshu Plains

Okami-elskere vet hva jeg snakker om. Lukk øynene og nyt musikken.


Jeg innser at jeg har glemt å skrive innlegget om Okami som jeg mente å gjøre for snart et år siden da jeg først begynte å spille det (wow, det har vært en lang pause fra Okami må jeg si!), så kanskje jeg skal få fingern ut og skrevet om det snart. Mulig jeg venter til etter jeg har rundet spillet :)
Men til dere der ute som ikke har spilt/spiller Okami; dere vet ikke hva dere går glipp av! 


EDIT;
Når jeg først er i gang... Ryoshima Plains:
 

Read more...

Professor Layton and Pandora's Box (spoilerfri)

Forrige gang jeg spilte et Professor Layton-spill (Professor Layton and the Curious Village) tok det meg sånn cirka to dager før jeg hadde rundet spillet. Jeg satt nærmest konstant og spilte på DS'en! Det sier jo litt om hvor avhengighetsskapende dette fenomenet er. Det er som de reklamerer for; a satisfying, infuriating, satisfying again puzzle solving game. For man blir seriøst helt gal i hodet av enkelte puzzles, men samtidig føler man seg innmari smart når man klarer oppgaven.

Derfor var det ett stykk "glede seg som en liten unge"-Malene som tok turen ned til Platekompaniet forrige fredag (release date og det hele..) for å kjøpe oppfølgeren Professor Layton and Pandora's Box. Forventningene var store. Ville det være like bra? Hvilke nye puzzles har de kommet opp med nå? Er de vanskeligere, lettere, eller av samme kvalitet? Hva er historien de har lagt opp til? Hva er The Molentary Express sin rolle i dette? Pandora's Box?
Det høres kanskje rart ut å være så opphengt i et Nintendo-spill, men sånn er det nå i mitt tilfelle.

Forventningene ble innfridd. Igjen rundet jeg spillet i løpet av et par dager (det at jeg måtte jobbe fredag og lørdag ødela litt..). Maken til fantastisk spill skal du lete lenge etter! Greit, du skjønner kanskje litt av "cluet" etterhvert, men det stopper deg ikke fra å bli like forbløffet over den endelige konklusjonen. Igjen har man over 150 puzzles å bryne seg på. Varierende vanskelighetsgrad; noen er rimelig enkle, mens andre bruker du nærmest en halvtime på før du må ty til en walkthrough (fy, jeg vet..) for i det hele tatt å komme videre. Men man begynner å tenke på en litt annen måtte etter å ha vært igjennom det første spillet. Man får liksom en sånn "puzzle solving"-brain. Ser ting litt annerledes. Og det er jo en fin utvikling.
I tillegg er det andre småpuzzles underveis; som å mosjonere et bælfeit hamster, sette sammen et kamera, eller å lage te - Hershel Layton er jo kjent for sin kjærlighet til te (han er jo britisk tross alt..).

Jeg tror jeg må konkludere med at jeg muligens liker Pandora's Box bedre enn Curious Village, men da fordi man i Pandora's Box ikke er "stuck" i samme by hele spillet. I oppfølgeren reiser man flere steder. Man er ombord på et tog, og man besøker to byer. Mer sier jeg ikke. Men det er god ting. I starten hadde jeg på følelsen at hele handlinga bare skulle skje ombord på toget, noe som ville blitt uhyre kjedelig i lengden - men jeg rakk akkurat å tenke den tanken før toget ankom den første byen.

Så nå er det bare å lene seg tilbake, konsentrere seg om pensum og eksamen neste uke, og håpe på at produsentene får ræva si i gir med å oversette Professor Layton 3 (tror den heter The Last Time Travel eller noe lignende).

Liten edit: Grafikken er selvfølgelig like nydelig som i det første spillet, og jeg koser meg virkelig med de små filmsnuttene som dukker opp innimellom all oppgaveløsingen. Men så har jo jeg alltid vært en anime-junkie, hehehe.. :P

Professor Layton and Pandora's Box trailer

Read more...

Puzzlemaster

I dag kom jeg over en Nemi-stripe (se under) som tok meg tilbake til de to dagene jeg nærmest sammenhengende satt og spilte et av de mer fantastiske spillene jeg har vært borti på min flunkende nye Nintendo DS; Professor Layton and the Curious Village. Et spill med mysterier, gåter og logisk hodebry - og ikke minst en fantastisk grafikk! Hovedpoenget med spillet er å løse gåter med ulike twister, samtidig som det er lagt opp til en historie og et mysterium. Man går rundt i landsbyen for å lete etter hint som skal hjelpe deg med å oppklare mysteriet, og mens man gjør det møter man på mange av de rare innbyggerne som alle er store fans av gåter, og som ikke lar deg gå videre før du har hørt og løst gåten(e) de har å by på.

Av gåter kan jeg nevne noen få:

• Den fantastiske "du har 16 liter vann, og tre kar som hver rommer 16, 9 og 7 liter, og du skal fordele vannet slik at du får to kar med 8 liter i hver" - det tok en halvtime for å si det sånn.
• En rekke påstander hvor du skal finne ut hvem som snakker sant/lyver.
  
• Ren sannsynlighetsregning (ikke min sterkeste side..huff).
• Gåter hvor det hele går ut på hvordan setningene er formulert.
  
• Synsbedrag.
• Geometriske utregninger.
• Og så klart denne "tre ulver og tre kyllinger skal over en elv, kun to og to sammen, men ulvene kan ikke være i flertall", eller enda bedre "tre ulver, tre sauer og tre kålhoder".

Og mye, mye mer! Det er totalt 150 puzzles i spillet, så det er nok å gjøre - selv etter at du har løst mysteriet. Oppfølgeren kommer sent i september (til svimlende pris i forhold til Curious Village), og jeg gleder meg som en liten unge!

Her er Nemi-stripa, klarer du å løse den? Hvis ikke har jeg lagt til min lille løsning under bildet :)
Hvorfor jeg ikke får til å legge stripa ut i full størrelse aner jeg ikke, men det burde da være mulig å trykke på bildet for å få det i full format.

De fleste vil nok klare å løse denne ved hjelp av logisk tankegang, men jeg er en stor tilhenger av likninger, og de er derfor min venn i nøden når det kommer til slike gåter.
X er hvor gammel han er nå. "Om to år" er derfor "X+2", mens "dobbel så gammel for fem år siden" blir "2 ganger (X-5)";

X + 2 = 2(X-5)
X + 2 = 2X - 10
X - 2X = -10 - 2
-X = -12
X = 12

Han er 12 år gammel nå. Og det stemmer jo; om to år (altså når han er 14) blir han dobbelt så gammel som han var for fem år siden (12 - 5 = 7). 14 er dobbelt så stort som 7.

Gøy!! Man, jeg savner å spille Professor Layton..!

Read more...

My Fitness Coach vs. Wii Fit

Interaktiv trening er tingen. I stedet for å måtte gå til et helsestudio stappet med veltrente mennesker, og hvor man må stå i kø ved hvert eneste apparat, kan man trene hjemme i stua! Så sant man har TV og Nintendo Wii. Og riktignok et treningsspill.. Ja, jeg kommer nå til poenget. I førsteomgang kjøpte jeg Wii Fit med tilhørende Wii Balance Board. Og det var fint og greit det. Ikke bare kom man seg opp av sofaen, men man kunne måle progresjonen i form av vekt (ikke alltid like hyggelig) og balanseøvelser (jeg sugde). Treningen bestod av alt fra fri jogging (på stedet) og styrkeøvelser, til yoga og balansespill. Dessuten var det en søt liten figur som representerte balance board'et og som ble like glad hver gang du satte i gang spillet.

Men ulempen med Wii Fit er at man fysisk må gå inn på hver enkel øvelse - man kan ikke sette dem sammen i en lengre treningsøkt. Man rekker liksom ikke å bli ordentlig varm i trøya når man trener to minutter, bruker ett minutt på å komme i gang med ny øvelse, trener to minutter igjen osv. Såklart, man har fri step og fri jogging hvor man bestemmer hvor lenge man ville holde på, samtidig som man kan se på TV. Men personlig synes jeg ikke disse øvelsene ga store utslag (ja, sikkert bedre enn å sitte på ræva, men allikevel!).

Og du vet den søte lille figuren jeg nevnte? Den blir plutselig ikke så hyggelig lenger når den forventer "å se deg" hver dag. Har man hoppet over én dag blir du møtt med "Næmmen, er det Malene?! Var du opptatt i går? Du må komme innom hver dag. I hvertfall for å få tatt Body Testen." Og disse hersens balanseøvelsene.. jeg har rimelig dårlig balanse (og burde derfor kanskje trene på det, men det hindrer meg ikke i det daglige liv så jeg gir egentlig fanden), og da er det ikke oppmuntrende å få "Oh dear... Your centre of gravity is far to the left" - man kan jo nesten høre skuffelsen og sjokket. Pluss at balanse spiller en viktig rolle i nesten alle øvelsene. Jo bedre balanse, jo mer poeng får du, og jo flere øvelser "unlocker" du. Så..hvis man ikke får så mange poeng blir man liksom værende der man er. Og vekt? 3 kg over "målet ditt" er faen meg ikke "i samsvar med målet". Hyggelig å si det, men den trenger ikke å lyve.

Så jeg ble demotivert. Og plutselig ble det skikkelig ork bare å ta fram balance board'et. Det var da jeg kom over My Fitness Coach - til bare 190 kroner på play.com. Hvorfor ikke prøve, tenkte jeg. Jeg angrer ikke på kjøpet, for å si det mildt. Har kun prøvd det i to dager nå, men treningsøktene er utrolig bra. Man kan bestemme hvor lenge man vil holde på, hva man vil trene (vekttap, øvre styrke, kjernestyrke, nedre styrke, fleksibilitet osv.), hvilket humør man er i, om treningen er for lett eller for tung, og best av alt; spillet legger opp treningen og øvelsene for deg. I tillegg er det innlagt korte pauser så man får igjen pusten. Og treningen? Jeg holder på å daue! Og det er bra! Også er treneren veldig inspirerende. Så, thumbs up!

Det sure med dette er at jeg tror jeg kommer til å bruke My Fitness Coach mer enn Wii Fit. Og Wii Fit kostet 800 kroner.. Nuvel. Det er treningen som gjelder!

Read more...