Lammingsvakt

I stedet for å lage et helt tradisjonelt blogginnlegg har jeg lyst til å prøve noe litt annerledes; nemlig å lage en liten fortelling av det. Jeg har egentlig aldri likt fortellinger som foregår i presens, men jeg bestemte meg for å gjøre et forsøk. Tross alt vil jo historien bli mer livlig (velger jeg å tro).

~*~*~*~

Klokken har akkurat passert fire på ettermiddagen idet tre veterinærstudenter, deriblant meg selv, svinger bilen, en stor blå VW Caravelle som bruker en evighet på å svinge og bråker som et lite uvær, inn på plassen foran et stort brunt fjøs som ser ut som det ble bygget for 50 år siden. Vi er ute på Ås, og selv om universitetsbygningene er store og flotte gjelder dette tydeligvis ikke for sauefjøset. Men det er tid for lammingsvakt og vi har forberedt oss med å handle inn store mengder glukose i form av sjokolade, kake, kjeks og koffeinholdig brus, samt en engangsgrill og noen pølser. Vi må jo tross alt holde oss våkne hele natten.

Les resten av historien..

Seks timer snegler seg avgårde og jeg begynner å bli bekymret for om jeg klarer å holde meg våken de neste ni timene hvis det er så lite som skjer. I løpet av disse seks timene har det kun vært ett snev av spenning; ei søye slimet. Hun er nå på plass i en egen fødebinge. Ved siden av henne står to andre søyer som lammet forrige natten, og mye av tidsfordrivet blir å kose med lammene og sørge for at den ene, som er et adoptivlam, får nok melk fordi adoptivsøya gjør alt hun kan for å jage stakkaren vekk.

21:50 går vi en runde i begge fjøslokalene og vi sjekker innom slime-søya; intet nytt. Vi begynner å bli middagssultne og sier oss enige i å sette i gang engangsgrillen. 22:10 er grillen klar, men vi vil for sikkerhets skyld sjekke innom slime-søya én gang til, bare sånn i tilfelle, før vi legger på pølsene. Og der står det søren meg et lam! Og vi har klart å gå glipp av det! Pokker heller! Men, det er fortsatt håp.. Jeg løper over til den andre delen av sauefjøset, kalt "isolatet" (uten at det egentlig fungerer som noe isolat, kanskje det bare gjorde det før i tida) og sjekker lista over alle søyene som har termin og hvor mange fostre de har. Smilet brer seg. Slime-søya venter tvillinger. Jeg løper tilbake og roper "hun skal ha en til, det kommer en til!". Åjada, det kommer et lam til, og dette skal vi ikke gå glipp av!

En time går og så langt har vi; sett søya slikke lammet sitt, sett lammet vimse rundt, begynt å fryse ganske kraftig, sett lammet drikke melk, frøset enda mer, hutret og klaget. Og der, endelig, begynner søya å bli urolig. Fosterhinnene kommer til syne. Søya legger seg ned, reiser seg, går litt rundt, legger seg igjen, og hele sirkelen gjentar seg selv... uendelige ganger. Så kommer veene (endelig!). Hun presser og presser, men vi ser i grunn ikke noen framgang. "Hun er sikkert sliten etter førstemann," sier jeg med skjelvende stemme. Jeg holder på å fryse ihjel, og melder meg frivillig til å gå og sjekke grillen; fortsatt litt liv i den.

Inne i fjøset begynner det å nærme seg en time siden fosterhinnene kom til syne, og vi er bekymret. Hun har da holdt på ganske lenge nå, har hun ikke? Vi blar febrilsk i bøker på leting etter svar - det er jo første gangen vi tar i mot lam og vi kan jo ingenting! - men til ingen nytte. En av oss tar på seg hansker for å kjenne etter inni søya. Hun kan kjenne et par klauver og et hode. Okaj, så lammet ligger i hvertfall i riktig retning. Selv holder jeg på å stivne av frost så jeg stikker inn i bygget for å hente telefonnummeret til bakvakta i tilfelle vi plutselig trenger det, og samtidig får i meg litt varme. Når jeg kommer tilbake i fjøset er de to andre i gang med å dra ut lammet, og det tar ikke lange tida før lam nummer to er ute og til alles lettelse i live (i motsetning til engangsgrillen vår).

Klokka har blitt 01:00 og vi sitter inne i stua/værelset/rommet/der-det-er-25-varmegrader-og-ikke-2/kall-det-hva-du-vil, hvor jeg prøver å tvangsfôre meg selv med kalde ostepølser (fysj!). Jeg merker at jeg begynner å få problemer med å holde øynene åpne (sånn går det når man har vært oppe siden 06:30), og jeg sier til de andre at jeg må prøve å sove litt og ber dem vekke meg om en halvtime. Det tar tid å sovne og jeg våkner igjen etter bare et kvarter, og innser at jeg er alene i rommet. Jeg tenker at de to andre bare tar en runde i fjøset, men etter ti minutter er jeg fortsatt alene. Fremdeles trøtt strekker jeg meg etter fjøsjakka og trer den på meg før jeg surrer skjerfet rundt halsen og åpner døra ut til kulda. Jeg kan høre stemmer inne fra "låven", og åpner døra og får øye på de to hvor de prøver å romstere rundt i sauebingene. "Hva skjer?" spør jeg. "Det har kommet et lam til, og det er en annen som også er i gang!" roper hun ene. What?! Men vi har jo bare en ledig fødebinge igjen!

Vi får flyttet på den søya som kun er i gang med fødselen i form av sliming til den ledige fødebingen, mens vi må ty til nødløsninger for den andre der vi sperrer av en del av fellesbingen hvor søya får være for seg selv. Spesielt gøy er det å styre den fødende søya i en retning og resten av de 40 ikke-fødende søyene i den andre. Sauer er dumme dyr, enkelt og greit.
Men det slutter ikke der. I nabobingen ligger det ei søye og stønner. Nei, nei, nei og nei! "Det er ei til som har begynt!" Jeg hopper over i bingen og kikker bak hvor et par klauver stikker ut. "Svarte faen, hu er i gang!". For andre gang må vi separere en fødende søye fra resten. Ikke kom her og si at jeg ikke får trening nok..!

Ikke nok med at vi har tre søyer å konsentrere oss om samtidig, men to av dem skal ha tvillinger, de som er i gang med fødselen, og disse to har problemer. Hos hun som allerede har fått ut et lam bruker nummer to altfor lang tid på å komme ut, men hos søye nummer to i nabobingen er det verre ting på gang. Vi ser et hode, og vi ser et bein; her har vi en Supermann-stilling. For sikkerhets skyld er denne søya redd for oss tobeinte, og alle tre må til for å fengsle søya og dra ut lammet. Vi prøver å rette på feilstillinga, men finner fort ut at det er bedre å få ut lammet før det blir kvalt. Samtidig holder søya i nabobinga på intenst med å få ut det siste lammet. Denne ligger heldigvis riktig, men det hjelper ikke hvis du ikke får den ut.

De to andre blir værende hos hver sin søye, mens jeg tar turen inn for å sjekke hun som kun slimet. Her har det heldigvis ikke skjedd noe mer, men i det jeg går forbi bingen med åringer legger jeg merke til ei som ligger helt i andre enden og...presser?! Hva i alle..?! Vi fikk jo beskjed om å ikke holde et øye med åringerbingen, men her er det helt åpenbart at det er ei søye som skal lamme! Jeg roper til de to andre om at her har vi ei til. Heldigvis har lam nummer to kommet ut hos begge søyene, den ene litt mer problematisk enn den andre, men allikevel ute. Med enorm boltringsplass er det ikke bare bare å få søya i åringerbingen ut, og jeg begynner å kjenne meg utslitt etter mangel på søvn og mangel på mat. Vi får omsider stappet søya inn i en av våre hjemmelagde fødebinger bestående av det vi kunne finne av treverk, høy/halm og trillebår for å lage skillevegger. Og gjett hva; hun venter tvillinger hun også.

I mellomtiden får vi flyttet på de to familiene i fellesbingene og plassert dem i hver sin "fødebinge". Dette går overraskende enkelt; bare å løfte opp lammene så følger søya etter som en lydig hund. Vi ser endelig fram til et lite pust i bakken (foruten åringbinge-søya) og prøver å samle alt som har skjedd, i tillegg til krefter, da vi hører skrapelyder bak oss. Det kommer fra den midtre fellesbingen. Midt inni står ei søye og graver. Blikket vi sender oss i mellom er nok til å forstå.. Hun skal lamme. Tidligere hadde vi ikke nok fødebinger og måtte improvisere. Nå har vi ikke mer materiale å improvisere med. Vi finner heldigvis en løs metallport og får dratt den med oss og sperret av enden av fellesbingen hvor søya får være i fred. Det tar oss ti minutter å få separert henne fra resten, og det er en periode jeg har lyst til å gi opp. Spesielt da jeg endelig får presset søya over i riktig halvdel av bingen og det viser seg at det er feil dyr. For å sitere en av mine medsammensvorne; "Du skal ha tak i den ene søya som har et blått spraymerke på ryggen. Hvordan klarer du å velge feil?!" Nei, si det du..

Så hører vi høy breking fra naborommet. Åringbinge-søya er i gang, og ikke uten smerter. Det blir fort tydelig at denne søya har problemer, og ikke små heller. Om hun tidligere på dagen har kommet seg over i bingen til åringene eller om hun faktisk er åring selv er usikkert, men mye tyder på at hun er førstegangsfødende. Jeg tror vi holder på med henne i en time før vi er i nærheten av å få lammet ut. Mine to partnere står for uttrekkingen, mens jeg løper fram og tilbake for å sjekke den andre søya, og for å hive i meg Gjende-kjeks og noen glass med Cola. Kort fortalt får vi dratt ut lammet, og ikke lenge etterpå kommer nummer to i Supermann-stilling som jeg påtar meg å dra ut. Så er det dags for den andre søya, som med vår flaks også har problemer med lam nummer en, men det går fort å få hjulpet henne og tvillingen kommer regelrett fallende ut etter.

Så langt har vi nå tatt i mot 10 lam og klokka har bikket 05:00. Det har vært stressende og utmattende, men tida har i det minste gått fort. Med hengende øyelokk sitter vi inne i stua og stirrer i gulvet alle mann. Vi tenker at det endelig må være over for denne gang, men allikevel aner vi ugler i mosen og det går ikke lenge før vi føler trangen til å gå ut i fjøset igjen. Det har om mulig blitt enda kaldere, og vi er trøtte, slitne, sultne, og generelt fed up med lamming og plassmangel. Derfor er det ikke særlig gøy å se, ikke én, men to søyer med fosterhinneblærer hengende ut bak. Samtidig har også søya fra tidligere, som ble flyttet til fødebingen, begynt å trykke ut fosterhinner. Til sammen venter vi nå fire nye lam og vi holder på å dø av tanken, men vi biter tenna sammen og får separert de to nye søyene i halvparten av den ene fellesbingen (vi fant enda en gammel metallport).

Heldigvis dukker avløseren opp 06:15, men vi før vi rekker å oppdatere henne bryter hun ut; "Hvorfor har dere gjort sånn?" Hun peker på skillene i fellesbingen. "Og hvorfor har dere lagt halm der?! Hvem har sagt at dere skal gjøre det?!" Vi prøver å forklare at de skal lamme, at vi ikke har mer plass, at vi ikke har fått noe som helst informasjon, at vi allerede har tatt imot 10 lam (for christ's sake!), at vi ville gjøre det komfortabelt for søya! "Det der var driti ut! Nå blir det dobbelt arbeid for meg! Jeg får jo ikke ut sauene sånn som dere har gjort her!" *stønn, tunge sukk* Dobbelt arbeid for deg?! I helv...VI HAR VÆRT OPPE I HELE NATT OG SØRGET FOR AT DE FORBANNADE LAMMA DINE LEVER, OG VI VISSTE IKKE HVA VI SKULLE GJØRE! Jeg lar være å hyle det, men jeg har fryktelig lyst. Jeg orker bare ikke å bruke krefter på det skrømselet. I stedet holder jeg heller helt kjeft og hjelper til med å flytte søyene. Det ender med at avløseren skjønner at det kanskje ikke var noen hyggelig måte å bli møtt på for vår del, og skifter om til et mye hyggeligere humør og gir oss skryt for de hjemmelagde bingene våre og for innsatsen vår. Whatever. Jeg har vært våken i 24 timer og vil egentlig bare komme meg avgårde, bli ferdig med propedeutisk fra ni til tolv, og så legge meg til å sove.

~*~*~*~

Det var absolutt lærerikt og gøy, og 10 lam er bedre enn ingen, men jeg var fullstendig ødelagt og utmattet. Jeg kommer hvertfall ikke til å føle trangen til å gjenta dette neste år.