Jeg ville egentlig vente med dette til et innlegg hvor jeg samler alt det rare, morsomme, idiotiske og sterkt irriterende som visse kunder gjør - men jeg kan ikke dy meg. Jeg er ennå irritert, nei, forbanna, over denne ene kunden. Møkkakjerring. Though, det er mange kunder som har provosert meg til de grader, men denne personen fortjener et eget innlegg fordi hun var en blanding av flere tidligere hendelser, og det hendte i går, så det sitter fortsatt ferskt i minnet.
Først og fremst må jeg bare legge til at jeg ikke har noe i mot sørlendinger - faktisk så har alle sørlendinger jeg har blitt kjent med vært utrolig flotte personer (selv om det kun er tre-fire stykker..).
Anyway, denne damen kommer da gående opp til fiskedisken mens jeg holder på å pakke den siste esken med fisk. Det er uungåelig at kunder kommer mens jeg holder på å pakke vekk fisken, men det er allikevel litt irriterende - spesielt når de skal ha noe som ligger i den nederste boksen, som denne gangen.
Kunden spør som alle andre om det er tomt for fisk. Jeg smiler, snur meg litt til siden, klapper den ene hånda oppå stabelen med isoporesker og sier blidt at neida den er bare pakket ned, og legger til et "hva var det du var ute etter?". Da begynner rappkjefta.
"Jeg skal ha lettsaltet torsk. Dagsfersk! Er den dagsfersk?! Jeg vil lukte på den selv. Du skjønner jeg er fra sørlandet, så jeg har greie på fisk!"
Jeg rekker såvidt å tenke. Men joda, hun skal få lov til å lukte på den hun. Og jeg gir blaffen i om hun kommer fra sørlandet eller ikke.
Allerede litt småirritert løfter jeg av eske etter eske, som hver må veie minst 20 kg, fordi den lettsalta torsken ligger helt nederst i den nederste esken. Her får jeg igjen for å legge den nedi først. Uansett!
I det jeg legger den oppå fjøla spør hun meg igjen om den er dagsfersk. Med et falsk smil om munnen sier jeg at jeg skal sjekke i permen. Håpet om å få smelt igjen kjeften på dama forsvant da jeg så at torsken ikke var krysset av på mandag, men på lørdag (to dager tidligere). Jeg snur meg igjen og forteller at filéten ble lagt i disk på lørdag, lå på kjøla hele søndag og ble lagt ut i disk igjen i dag (mandag), og legger hurtig til at fisken har fire dagers liggetid i disk, og at holdbarheten er enda lengre. Det hjelper ikke. Damen bare stirrer på meg. Jeg venter på at ord skal komme ut av munnen hennes, men hun forblir stille (stille før stormen, tenker jeg). Tror hun seriøst at jeg står her og lyver?
Jeg går tilbake til fisken, og bestemmer meg for å spille hyggelig igjen. "Skal jeg skjære av det første stykket så du slipper å få med gjellebeinet?" Hun svarer med et surt ja. Bit av, og i det jeg setter kniven ned på filéten igjen prøver vi et febrilsk samspill om å få filétbiten så stor som hun vil ha den. "Nei, litt mer. For mye, litt tilbake. Hmm, nei, litt mer, enda litt til, nei, litt tilbake igjen nå." Så stopper hun opp. Har hun endelig bestemt seg? Kan jeg endelig bli kvitt henne?
"Hva er det der..?"
Hva er hva?? Jeg kikker i forfjamselse ned på fisken.
"Er det rogn? Eller noe bedervet kjøtt?"
What?! Hvor?! Jeg snur og vender på filéten, men kan ikke se noe åpenbart feil med den. Etter sikkert 20 sekunder ser jeg en bitteliten rød bit på størrelsen med et halvt fyrstikkhode, som minner veldig om laksekjøtt. Såklart, jeg kom nær en lakseskive da jeg tok torsken ut av isoporesken.
Jeg er ikke rask nok. Damen vil ikke ha fisken lenger. Neimen, faen heller da..?! Jeg prøver så godt jeg kan å forklare hva den lille biten er, men må gi opp og foreslår at jeg kan skjære vekk den delen av filéten hvor biten lå. Damen tenker leeenge, men går med på det.
Men hun gir seg ikke der. Jeg skal til å legge fiskebiten på vekta da hun utbryter; "Er det vanlig pris på den?". Jeg rynker pannen, litt forvirret.
"Vel..ja? Hvorfor skulle den være billigere?"
"Siden det er sent på kvelden, og dere stenger jo snart." Herregud, så mange ganger jeg har hørt den..!
Jeg småler. "Nei du, det er nok samme pris uansett når på døgnet du kommer."
Damen virker nærmere sjokkert. Stemmen min hørtes nok litt krassere ut enn jeg hadde planlagt.
"Men du kan jo ikke selge den i morgen? Du har vel ikke tenkt å selge den i morgen?!"
Nå er det nok. "Jo, jeg har tenkt å selge den i morgen. Den har fire dagers liggetid i disk, som jeg sa i stad. Lørdag, søndag, mandag, og tirsdag!" Jeg teller høylytt på fingrene, og legger til for andre gang; "Og som jeg også sa, så er holdbarheten enda lengre. Så du kan trygt spise fisken." Det virker ikke som om hun vil gi seg på den, og hun står der med sin "jeg tror ikke noe på deg"-mine, men ender til slutt opp med å ta med seg fisken og gå (til min store lettelse).
Noen ganger, bare noen ganger, skulle jeg ønske kundene presset meg nok til at jeg kom over bristepunktet. Det er ikke noe mer jeg hater enn å bli beskylt for å lyve på jobben (enten verbalt eller med kroppsspråket). Tror hun seriøst at jeg bare er der for å selge, selge, og selge?! Selvfølgelig ikke! Hovedmålet mitt er at maten skal være trygg å spise, og ville fisken ha ligget i disk hvis den ikke var trygg å spise - nei! Faen heller! Hu må gjerne være sørlending med all den fiskekunnskapen det måtte by på, men med mindre hun kan bevise at hun har jobbet i en ferskvaredisk så står jeg på at jeg kan jobben min bedre enn henne! Hvem i helvete er det hun tror hun er? Drive å rakke ned på personen som står bak disken og prøver gi henne en hyggelig handleopplevelse..! Ikke bare gjør det meg forbanna, men det er så innmari unødvendig. Prøv heller å gjøre det til noe hyggelig at du kan mye om fisk. Gjør det til en flytende samtale mellom oss to, slik at jeg kanskje også kan lære noe nyttig fra deg - annet enn at du er et selvopptatt rasshøl.
Beklager språkbruken her, men denne dama tok kaka. Det er lenge siden jeg har vært så sint på en kunde, og det kokte i hodet mitt etterpå. Det er mulig det ikke virker like ille svart på hvitt, men dere måtte ha vært der. Dere hadde sikkert kasta vekta i huet på 'a - noe hun hadde fortjent. Men, ute av verden nå. Det var gøy å skrive om det. Nå kan hun bare ha det så godt. Håper hun satt et fiskebein i halsen (jada, som senere gled ned i magen, men ikke uten å forårsake litt ubehag først).
Heldigvis kommer vedkommede aldri til å lese dette blogginnlegget, og selv om hun gjør det (igjen, lite trolig) så vet hun ikke at det er meg - siden jeg ikke bruker navnskiltet mitt lengre etter en litt awkward situasjon (er dere nysgjerrige så forteller jeg gjerne).
Read more...
