I går var dagen for den "store" ekskursjonen til et slakteri med kull 07 fra NVH. Jeg har taushetsplikt overfor slakteriet, så jeg kommer ikke til å nevne hvor jeg var. For alt dere vet kan jeg ha vært i indre gokk. Nå har jo ikke dette så mye å si, for jeg kommer ikke til å komme med noen negative anklager her eller hyle høyt om store mengder avføring på slakteskrottene - for det var det ikke. Enkelt og greit.
Jeg får vel også advare dere vrimlemager og dere med altfor god visuell fantasi om at "ekle detaljer" vil forekomme. Så hvis du ikke har lyst til å vite hvordan en slakteprosess foregår, bør du klikke deg vekk nå.
Det hele må sies å være en bisarr opplevelse. Det var så utrolig mange inntrykk og opplevelser som måtte fordøyes i løpet av dagen at hodet føltes som et blylodd da kvelden endelig kom. Spesielt merkelig var det å se hele prosessen fra levende dyr til ferdigpakket og emballert matvare. Det var ikke sånn at grisen jeg så inne i fjøset var grisen som senere lå som kotelettkam på et bord (griseslakt blir nedkjølt i ett døgn før nedskjæring), men det var liksom sånn jeg oppfattet det.
Spesielt hyggelig var det ikke. Jeg går jo på veterinærstudiet fordi jeg er glad i dyr, og det hogger jo litt i hjerterota å se ei ku bli skutt med boltepistol for så å bli hengt oppned og få pulsårene kuttet over med kniv. Det er forresten ekstremt store mengder blod som kommer ut av ei ku (og en gris) ved avblødning. Kvalmende mye. Vi snakker blodfoss. Men jeg synes likevel at boltepistolen er verst. Det er noe med lyden, og det er noe med at i det ene øyeblikket har man en levende ku på hele 400 kg som kikker rundt seg og prøver å lukte på oss, og i det neste faller den som en sekk med poteter til bakken, hvor kramper setter inn (her er det veldig lett å se for seg at dyret fortsatt er i live, men det er bevisstløst og hjernedød, det vil aldri kunne reise seg igjen), og den blir heist opp etter det ene bakbeinet hvor de andre tre fortsetter å sparke rundt.
Men det er en meget human måte å avlive storfe på. Ingen tvil om det. Bolteskuddet fører til at de blir svimeslått (som en knock out i bokseringen) umiddelbart, samtidig som selve bolten smadrer store deler av hjernen. De kaller denne prosessen "bedøving", og selve avlivingen skjer ved blodtappingen.
Først inne i slaktehallen hvor alle skrottene henger oppned og personale står på hver sin platform og utfører sin spesifikke jobb (flåing, ringing av endetarm, uttak av vom og hjerteslag osv.) blir man klar over hvor innmari store kyr er. De er enorme!
Det første som møter deg er allikevel lukten. Jeg kjente den igjen med en gang etter utallige disseksjoner på skolen; lukten av åpnede dyr. Og det er organer overalt. Noen ligger på samlebånd som leder til destrueringsmaskiner, andre henger på kroker og blir sendt rundt i rommet og ned til kjøttkontrollen. Og det er blod. Igjen, masse blod. Men blod er ikke forurensing, og det havner uansett på gulvet (og arbeiderne) og ikke på det som skal bli mat.
Men de skal søren meg ha cred for effektiviteten. Her er det samlebåndeffekt på høyt nivå! I den ene enden av slaktehallen har du de hele dyrene, og i den andre enden har du halve slakteskrotter ferdig uten hud, organer, hode, klauver eller hale, som blir veid og klassifisert etter kjøttfylde.
Selve foredlingen er det ikke så mye å si om. De lager ditt og lager datt, skjærer det stykket fra den delen osv. Men jeg må si jeg ble misunnelig på de utrolig skarpe knivene deres. Sånne skulle vi hatt i ferskvaren! Entrecôte ville vært som å skjære i krem!
Jeg innledet med at det var en bisarr opplevelse, og det er flere enkeltting som kan nevnes.
Flåing av storfe er en kjapp og kort prosess (en skulle kanskje ikke tro det..), og ser helt forferdelig ut. Jeg kødder ikke når jeg sier at det ser ut som når du vrenger av deg en sokk. Dét store dyret, og huden dras bare av. Litt problemer akkurat ved hodet, men jommen løste ikke det seg også.
Uttak av ryggmarg og hjerne hos de halve griseskrottene ble gjort med... du vil aldri gjette det.. en støvsuger. Det er ingen annen måte å beskrive den maskinen på. Det var et rør med en slange, og en enorm stor sugeevne. Selvfølgelig er det ekkelt. Med et lite schvosj er organet som har styrt hele organismen bare borte. Men jeg måtte le. Ta det med ro, jeg gapskrattet ikke, men det så altså så innmari dumt ut at jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle reagere.
Også var det hvordan musklene på slakteskrotten fortsatte å fungere. Som reiselederen vår sa; "Det er ikke dødt selv om det er dødt." True that. I musklene var det forsatt energilagre, og uten styring fra sentralnervesystemet (schvooopp) var de frie til å kontrahere så mye de ville. Ja, musklene beveget på seg. På en halv dyreskrott, uten noe form for liv ellers, så kunne man tydelig se at musklene trakk seg sammen med jevne pulsasjoner. Bare prøv å se for deg en hel bøtte med mellomgulv som ligger og rører på seg. Nettopp.
Eller hvordan det var helt vanlig for arbeidere som passerte deg å ha en trillebår fylt med fire-fem storfehoder uten hud, med dinglende øyne og det hele (heh, dette var mat for meg med min øyefobi!), som skulle destrueres.
Før innlegget her blir altfor langt (det er det nok allerede, og jeg imponert hvis du fortsatt leser ennå og ser dette) må jeg nesten bare avslutte med å si at det egentlig ikke kan beskrives hvordan det var der. Enkelte ting sitter jeg i hvertfall igjen med; det er trygt å spise maten fra slakteriene, men det er enkelte ting jeg ikke lenger kommer til å spise nå som jeg har sett ingrediensene. Jeg sier ikke hva ;) Er jeg slem nå? Jeg kan jo si at det ikke er pølser. Det kommer jeg fortsatt til å spise.
Konklusjonen får vel bli at det var en ganske så lærerik dag, og hvis man ser bort i fra selve avlivingen av dyrene, var det ikke på langt nær så ille som jeg trodde det ville være. Ikke at jeg kommer til å få meg jobb som tilsynsveterinær i et slakteri. Da blir det heller fisk for å si det sånn.
Read more...
