Hjernen er et merkelig organ

Jeg har ikke tenkt å gå inn på hvor fantastik og kompleks hjernen er sånn anatomisk og fysiologisk sett. Tro meg, jeg kunne ha snakket lenge om det, uten at jeg vet så himla mye. For jeg er utrolig fascinert over hvordan den og egentlig hele kroppen bare er bygget opp av celler. Alt vi er er liksom bare celler. Vel, bare og bare.. Men jeg synes bare det er merkelig å tenke på hvordan en haug med spesialiserte celler (neuroner) kan være kilden til at som styres i hver enkel organisme. Hukommelse, bevegelse, personlighet - alt er liksom der oppe.

Det jeg skulle snakke om var min hjerne. Min hjerne som har lagret masse unyttige og nyttige ting opp gjennom årene. Min hjerne som har lett for å skjønne matematiske problemstillinger, synes det er gøy med sære fysiologiske prosesser, men som ikke klarer å fatte en fordømt skit av.. la oss si fag som samfunnsfag eller religion. Min hjerne som ganske enkelt kan la seg manipulere og lure. Dette er greia:

Når jeg leser pensum som er uhyre kjedelig er det best for hjernen min om det er stykket opp i mindre biter. Si at du har 120 sider du må lese (som jeg hadde i dag). 120 sider med ufattelig kjedelig drittfag. Og du må gjennom det. Koste hva det koste vil. Men her kommer det merkelige. Hvis disse 120 sidene er delt opp i 12 kapitler (eller flere) på bare 10 sider hver så føler jeg meg langt mer opplagt og motivert til å lese enn hvis det var tre kapitler á 40 sider.

Men hvorfor? Det er da 120 sider åkkesom, så det burde da ikke ha så mye å si. Men det har det da altså.
Er det noen andre der ute som fungerer på samme vis?