Heroes

Jeg gjør et nytt forsøk! Er inspirasjonen over meg? Hvem vet. Jeg får vel også advare om at jeg ikke kan utelukke spoilere. De aller største har jeg skrevet i hvitt, slik at de ikke synes. Så.. Kjør på! Forresten; innmari langt innlegg.. Cred til deg hvis du leser hele..!

Jeg har allerede gitt uttrykk for hvor avhengighetsskapende denne serien er. På rekordfart har jeg rast igjennom tre sesonger, og river meg i håret bare av tanken på at sesong 4 ikke kommer før i oktober (ifølge play.com). Jeg liker ideen, jeg liker tanken på at folk som følge av genetiske endringer får "superkrefter", og serien klarer å gjøre det overbevisende nok til at jeg "tror på det" og faller inn i den verdenen (lettpåvirkelig anyone?). Som Dr. Suresh merker jeg at jeg blir "misunnelig" på de med krefter. Jeg mener, hvor kult hadde det ikke vært å kunne fly? Regenerere? Ha super styrke? Eller enda bedre; samle på krefter (jeg snakker i form av Peter Petrelli og ikke Sylar her.. den snille måten..)?

Les mer..

Sesong 1 må være favoritten min. Mye fordi det var starten på det hele, og mye fordi jeg synes den er mest kompleks. Jeg liker spesielt hvordan de klarer å sette sammen alle bitene med tidsreisingen. Også får man bli kjent med karakterene når de utvikler kreftene sine, og man danner seg et forhold til dem. Dessuten er man nysgjerrig (noe grunnen til at man "bare skal se en episode til") og vil vite mer. Hvorfor? Hvordan? Hva mer?
Det eneste jeg ikke likte var avslutningen. For meg var det over for fort, og selvfølgelig etterlot den meg i et vakuum av "men, hva med..?" og "jammen, hvordan..?".

Heldigvis hjalp det da jeg fikk hendene mine i sesong 2. Her var fortsettelsen. Bare at fortsettelsen ikke var helt som forventet. Hele denne greia med at Peter blir overtalt til å la seg fange av The Company fordi han er farlig (hva er det forresten med amerikanske serier og "The Company"? Ta Prison Break for eksempel..), for så å rømme og senere bli stappet i en container med hukommelsestap - thanks, Haitian - hvor han ender opp i Irland, synes jeg bare var slitsom. Og Elle. Elle irriterer meg. Sutreunge. Maya og Alejandro kunne jeg også vært foruten, men deres historie stiger i gradene når de tar med seg Sylar på slepet. Derimot liker jeg Adam Monroe aka Kensei, og Hiros reise tilbake til hans tid.
Jeg liker forsåvidt også plottet i denne sesongen, men det er ikke like genialt som i første sesong, og dessuten føles det som en mellometappe; enda flere spørsmål og enda færre svar = må ha sesong 3!

Sesong 3 hevet serien igjen i mine øyne. Jeg likte den, og igjen var den altfor fort ferdig. Her begynner vi endelig å komme fram til hvordan det hele startet. Vi får en del informasjon fra da Angela Petrelli var ung (og vi får endelig vite hvilken kraft hun har, halleluja!), men de må gjerne droppe å bygge videre på historien med søsteren hennes..
Selv om det er ferskt i minnet har jeg ikke lyst til å røpe for mye, men jeg er skeptisk til avslutningen. Her kommer det spoiler, så jeg har skrevet det i hvitt, slik at du må markere teksten for å lese hva som står der (genialt, hva?). At Sylar har fått slettet minnene om seg selv, og heller har fått pøst på med minnene til Nathan Petrelli (som forøvrig døde.. hvorfor kunne de ikke bare brukt Claires blod?! Hva tenker de med?) slik at han nå skal leve som Nathan, fordi han også har tilegnet seg kraften som hamskifter og kan se ut som Nathan... jeg synes det blir for dumt. De/han får jo et forklaringsproblem når han ikke kan fly lenger.. Sylar kan jo ikke fly. Spoiler ferdig.

Allerede er innlegget blitt megalangt, og det er nå jeg skal gå over til karakterene. Man kan ikke unngå å knytte seg til dem, og noen av dem liker jeg bedre enn andre. Av de mer slitsomme som jeg ikke allerede har sagt kan jeg nevne Niki Sanders og DL, jo også Micah (jeg ble så skuffa over rollen hans i sesong 3), faren til Matt Parkman, faren til Elle, den biologiske moren til Claire, Angela er også litt slitsom. Matt Parkman har jeg et litt ambivalent forhold til. Joa, han er da grei nok, men liksom ikke noe mer enn det.. Ja.. det var de jeg kom på i farten. Derimot har jeg flere favoritter.

Peter Petrelli ble tidlig en av favorittene mine, mye fordi han var en skikkelig pådriver på å utforske kreftene sine. Jeg var nysgjerrig, han var nysgjerrig, han ga svarene. Ikke fullt så begeistret for han i andre sesong fordi han ikke vet hvem han er. Det er også noe irriterende at han er litt naiv; igjen sesong to, hvor han tror helt og holdent at Monroe er the good guy. Prøver alltid å gjøre det rette, og noen ganger kan det bli litt altoppslukende. Apropos altoppslukende har vi brodern Nathan Petrelli, eller herr all-makt-til-meg som nekter å høre på noen andre fordi han er så skråsikker på at han har rett og gjør den rette tingen for USA. Jah. Men han kommer da alltids til fornuften igjen.

Sylar/Gabriel Gray er genial! Psycho, ja, men genial! I første sesong ble jeg faktisk litt skuffet da de avslørte hvem Sylar var. De hadde jo lagt opp til dette var den ultimate skumle fyren, og da vi fikk se han synes jeg i grunn han så ganske teit ut. Men karakteren hevet seg drastisk mot slutten av første sesong, og enda mer i sesong to og tre. Det jeg liker med de to siste sesongene, og spesielt tredje er at vi får vite mer av bakgrunnshistorien til Sylar. Okaj, ny spoiler, siden det er en stor greie i første sesong..; Sylar får jo til slutt tak i evnen til Claire (hun overlever, go figure), og siden ganske mange er ute etter han ender det opp med at han dør en del ganger, for så å regenerere og komme til live igjen. Etter tjue dødsfall (eller noe i den duren), blir man jo litt lei. Det samme gjelder Claire i grunn; ånei, der døde hun igjen, jaja, opp med seg! Spoiler over.

Claire Bennet er også en av favorittene. Jeg liker henne, og jeg liker evnen hennes (at hun kan regenerere) og at hun vil utrette en forskjell, være med og kjempe. Faren hennes Noah Bennet, kanskje ikke en av toppfavorittene, er også en bra karakter, men tre sesonger med "alt jeg gjør, gjør jeg for å beskytte familien" tar kaka. Dessuten bruker man ufattelig mye tid bare å finne ut hvilken side han egentlig er på. Katt og mus-jakten med Sylar er også litt langtekkelig, men allikevel spennende nok. 

Avslutningsvis vil jeg nevne Mohinder Suresh og Hiro Nakamura. Suresh ble jeg tidlig fan av, men det dabbet litt av i begynnelsen av tredje sesong hvor han bare endret karakter helt. Men det viser jo bare at selv de beste kan sprekke. Det samme gjelder også Hiro. I første sesong digget jeg Hiro. Jeg likte den barnslige og optimistiske sjarmen, alle ansiktsuttrykkene og tingene han sa. Jeg likte han også i sesong to, men i tredje endrer han seg og blir litt kjedelig. Krysser fingrene for at han er samme gamle Hiro i sesong fire.

~*~*~*~

Oh my fucking god, dette tok tid! For å si det mildt mistet jeg inspirasjonen hundretusen ganger. Dere kan kanskje se hvor/når ut fra kvaliteten på skrivinga mi. Nuvel. Jeg har brukt for mye tid på dette til å skrive alt omigjen, så det får bare være sånn. Kunne sikkert vært skrevet bedre (mye bedre), men det kunne også vært verre.
Nå skal jeg endelig trykke den "publiser innlegg"-knappen.

Ya ta!

(noen som tok den..?)