Ferskvareprat #5

Noen særlig "prat" blir det ikke, for det er kun en historie jeg har å komme med akkurat nå, og det gjelder en vanskelig kunde.

~*~*~*~

Vi er i fiskedisken og jeg aner fred og ingen fare når jeg sier hei og spør hva jeg kan hjelpe med til kunden på den andre siden av disken.

Kunde: Jeg skulle gjerne hatt litt lakefilét. Cirka 600 gram, takk.
Jeg: Den er god, vil du ha fra bunnen eller fra toppen?
Kunde: Gjerne fra toppen.

Jeg tar ut en av de hele filetene og legger den over på fjøla der jeg med øyemål beregner hvor mye 600 gram er og lar kniven gli gjennom fiskekjøttet. Jeg tar fiskebiten over til vekten, ikke helt 600 gram, men kunden sier det er greit så jeg begynner å pakke papiret rundt laksebiten.

Kunde: Du, du kunne ikke hatt skåret dem i tre biter á 200 gram vel?
Jeg: Eh, joda, klart det!

Fisken pakkes opp igjen, og jeg tar med biten over til fjøla for annen gang og skjærer tre jevnstore biter. Tilbake på benken igjen setter jeg i gang med et nytt forsøk på å pakke inn fisken i papiret. Jeg skal til å sette på etiketten da...

Kunde: Hadde du hatt mulighet til å ta av skinnet også?
Jeg: (#$%&?!) Mhm, det skal jeg gjøre for deg.

Opp med papiret IGJEN, alle fiskebitene over til fjøla IGJEN, og jeg tar fileteringskniven og begynner å fjerne skinnet. Mistenksomt legger jeg fiskebitene tilbake på papiret og begynner forsiktig å brette den ene kanten etter den andre. Jeg venter på å bli avbrutt igjen. Men hva mer kan kunden egentlig spørre om? Jeg er like ved å sette på etiketten igjen, og jeg skjønner det på ansiktsuttrykket til kunden før jeg hører ordene.

Kunde: Er det bein i fisken? I så fall, kan du ta dem ut?

For n-te gang må jeg åpne papiret og løfte på laksebitene.

Jeg: Nei, her ser det ut som om beina er fjernet allerede (lettet sukk).

Det er lys i enden av tunnelen og den siste papirfolden blir strammet til før jeg plasserer etiketten over den. Servicesmilet mitt er allerede limt på og jeg gir papirpakken til kunden med et ønske om en god dag videre mens jeg innvendig banner og sverter.

~*~*~*~

Det er ikke selve prosessen jeg blir matt av. Ærlig talt, det er da ikke noe stress hverken å skjære flere biter eller å ta av skinnet, men er det så innmari vanskelig å be om alt dette i en fei?
Jada, det er greit at du kommer på ting underveis, men å la det gå så langt som til å være nesten innpakket HVER gang? Er det bare meg, eller er du usannsynlig treg i topplokket da?