Tanker om utveksling
>> lørdag 27. mars 2010
Jeg skriver dette mens fristen for å faktisk søke utveksling straks renner ut. Jeg har ikke søkt. Og jeg kommer vel heller ikke til å gjøre det virker det som. Hadde jeg virkelig hatt lyst hadde jeg vel søkt for tre måneder siden. Det er ikke det at jeg ikke vil, men jeg likte ikke helt det jeg leste i rapportene fra tidligere utvekslinger.
Først og fremst hadde jeg ikke mange ønskene; det var Edinburgh eller Dublin det stod om. Perth hadde riktignok vært utrolig kult, men litt langt innså jeg. Men på rapportene fra studenter som har vært på disse to stedene stod det opptil flere ting som jeg helst ville vært foruten.
Gjengangeren var at de nesten ikke fikk lov til å "gjøre noe". Utvekslingen skjer når vi har klinisk praksis på skolen, så det er jo meningen at man skal få lov til å "gjøre ting". De utenlandske foreleserne var også veldig konservative visstnok, noe som igjen faller tilbake på mangelen på praktisk lærdom. Majoriteten sa også at de som hadde vært igjen i Norge på NVH hadde fått mer praktisk erfaring.
Dessuten hørtes det ut som det foregikk mye teoretisk undervisning (mulig vi gjør det her i Norge også, det har jeg ikke undersøkt), og at det hver uke var minitester og framføringer. Oh joy. Ja, jeg kan engelsk, men fortsatt; å holde en framføring på noe som ikke er språket mitt?
Bøkene var visstnok også vanskelig å få tak i, og de man kunne finne kostet flesk. Og apropos penger så hadde de fleste hatt problemer med å finne en billig bosituasjon. Så det de legger opp til er at du (hvis du er SiO-leietaker, fordi du ikke kan si opp og så komme tilbake) må betale dobbel husleie i 3 måneder. 3 måneder hvor du også er borte fra arbeidsplassen din, og dermed får null jobbinntekt.
En annen ting jeg har innsett, og som jeg kan takke propedeutisk for, er at underviserne vi har her i de ulike klinikkene på NVH er innmari flinke. Hvorfor skulle jeg ville bytte ut flinke forelesere med noen jeg ikke kjenner borte i Storbritannia/Irland som kan vise seg å være gamle grinebitere som holder meg igjen?
Nei, jeg er ikke villig til å ofre den faglige kompetansen min for utveksling. Hadde det vært en annen situasjon, hvor jeg ikke hadde "gått glipp av" undervisning her i Norge, så ja, da hadde jeg reist.
Sukk.. det hadde vært gøy.
Skylapper
>> tirsdag 23. mars 2010
Eller trangsynt. Eller hoppe til den letteste konklusjonen om du vil. Det blir vel en underdrivelse å si at vi bommet litt på utbruddsoppklaringen.
La meg forklare; vi har den siste tiden tilbrakt time ut og time inn og vridd hjernene våre på et "make believe"-matforgiftningsutbrudd. Historier må leses, spørsmålsskjema må lages, svarene må vurderes, mistenkelig agens må bestemmes, medier og undersøkelser må bestilles, medier og undersøkelser må gjennomføres (masse tid..), og så er det avlesning av resultatene. Sistnevnte er veldig gøy når du har gjort en feil allerede ved punkt 4.
Vi var så sikre. Så sikre! Men neida. Helt på jordet. Det var ikke en bakterie engang; det var et virus. Tjohei.
Jeg prøver å overbevise meg selv om at jeg er en lærdom rikere. At jeg ikke kommer til å gjøre den feilen igjen. Men det er litt surt.
New Moon Parody av The Hillywood Show
>> onsdag 17. mars 2010
Jeg er imponert. Det er noe med hvor utrolig gjennomført denne parodien er, og hvordan menneskene her faktisk ligner litt på Bella, Edward og Jacob fra filmene. Jasper ligner også! Og selvfølgelig alt materialet de har klart å skaffe/låne; klærne, stedene, bilen, rommet til Bella, den store salen til Volturiene! Apropos Volturiene; jeg var faktisk nødt til å sjekke de to "bodyguardene" (husker ikke karakternavnene) i bakgrunnen for å se om det var de virkelige skuespillerne. Det var det ikke. Men fy fader som de lignet!
Nok prat, her er filmen!
De har også laget en parodi på Twilight. Den er også bra, men jeg liker den andre bedre.
Se på det som en Twitter RT, hadde bare ikke nok plass..
>> tirsdag 16. mars 2010
Og så kommer det jeg ville legge til etter dette, som jeg må ta her siden tegngrensen allerede er sprengt:
Er det et tegn på at jeg tilbringer altfor mye tid på internett (les: YouTube) når jeg "vet" hvem alle disse folka er? Det var det jeg trodde ja. Jeg skylder på at siden de alle er populære så har de på mystisk vis klart å sende meg videre seg i mellom.
Spesielt Ray William Johnson, MysteryGuitarMan og KassemG er jeg stadig vekk innom. Det hender jeg er innom vlogbrothers også. Av andre som ikke er tatt med i denne listen synes jeg Shane Dawson, Shaytards, ShayCarl, Tessa, CTFxC, og Kristina Horner er verdt å nevne i tillegg.
Ja, jeg gjør det ikke noe bedre for meg selv å liste opp enda flere.. Hekta, okaj?
Også må jeg legge til som en av kommentarene på Pondus-siden sier; takk gud for at de ikke tok med Fred! Er det mulig å bli mer irriterende?! Jeg kjenner at jeg får lyst til å knuse noe bare av å høre den stemmen. Read more...
Enda en sang som setter seg på hjernen..
>> mandag 15. mars 2010
Dere kommer til å hate meg. Beklager ;)
Er'e mulig?!
Avril Lavigne - Alice
>> søndag 14. mars 2010
Jeg har blitt hekta på denne sangen. Virkelig. Om og om igjen. Og jeg som ikke er noen superfan av Avril Lavigne engang..
Ferskvareprat #6
Forrige mandag var jeg så heldig at brannalarmen gikk på senteret da jeg stod iført min flotte arbeidsuniform (hører du ironien?) bak ferskvaren. Og ikke bare ble den utløst én gang, men to. Visste du forresten at kokkejakke og tresko ikke er de utilmate vinterplaggene? Hva med plastikkforkle? Ikke det, nei.
I tillegg til at vi må ut er det også ganske kjedelig at alarmen går fordi vi gjerne har et tidsskjema å følge. Alarmer fører til at det skjemaet slår sprekker, og plutselig lå vi ikke så bra an med stengerutinene allikevel. Det er også kjedelig fordi det er vår jobb i lose kundene ut av butikken (hadde det faktisk vært brann må jeg innrømme at jeg egentlig hadde løpt over kundene for å komme meg ut selv), og jeg skal si deg det at dette noen ganger kan være rimelig vanskelig.
Meg: Brannalarmen er utløst, vi må gå ut.
Kunde: Huh?
Meg: Brannalarm. Ut. Nå.
Kunde: Pøh, det er sikkert falsk alarm.
Meg: Mye mulig, men vi må fortsatt ut.
Det ender med at jeg nærmest må dra med meg kunden ut. Heldigvis kommer en kollega som er litt mer autoritær av seg og hjelper meg.
Meg: Okaj, da går vi ut folkens.
Kunde: Kan jeg bare få fem fiskekaker først?
Meg: Nei.
Kunde blir dritforbanna. Samma for meg, han kan komme tilbake når alarmen er over, så skal jeg gladelig gi han fiskekaker.
Jeg tar runden og finner samme kunden ved melkekjøla.
Meg: Unnskyld, men vi må ut!
Kunde: Jeg skal bare ha med meg en melk.
Meg: Nei, du må bli med ut nå! Hør, du får ikke betalt for den melka nå uansett!
Kunde: Hvorfor ikke?!
Meg: Fordi kassererne også må gå ut. (Tviler på at de er villige til å brenne inne bare for at du skal få betale melken din).
Kunde slipper kurven demonstrativt så den smeller i gulvet og marsjerer ut av butikken. Jeg tror ikke han kommer tilbake etter alarmen er over for å handle videre, og jeg får rett.
Det som nesten er verst er at kunden kikker på deg som om du er fullstendig idiot når du ber dem gå ut. Som om jeg er teit fordi jeg tror at det brenner. Hva har skjedd som har gjort at noen tar brannalarmer så lite seriøst?
Hodesurr
>> torsdag 11. mars 2010
Klokka er bare åtte, men jeg tar det som et tegn på at jeg egentlig burde legge meg når jeg begynner å humre av at forkortningen min på Yersinia enterocolitica er Y.e. (på sånn liten post-it) og hodet mitt sier "yieeeee" (som i moro-lyd) hver gang jeg ser det.
"Åh, vent litt, jeg må bare slå opp på yieeeee!.."
Fnis.
De togene, de togene..
Jeg fortsetter trenden fra forrige blogginnlegg og vil skrive om tog. For en annen ting jeg ikke helt liker med Vestfoldbanen er at den bestandig er stappfull i strekningen Oslo S-Drammen. Jepp, bestandig. Det være seg klokka elleve på formiddagen eller ti på kvelden. Hver bidige gang er det en kamp uten like å få tak i sitteplass (helst med kjøreretningen, hilsen frøken fort bilsyk), og jeg liker det ikke.
Denne går til dere pendlere; det går jo mange, mange, MANGE tog fra Oslo S/Nationaltheatret som stopper på Lysaker, Skøyen, Asker og Drammen. Vi snakker en mengde lokaltog og en del regionstog (blant annet mitt kjære tog som går til Stavanger). Bare se på hva jeg fant fram på nsb.no!
Så hvorfor føles det som om ALLE velger Vestfoldbanen?!
Jeg må ta det toget fordi det er det eneste som går nedover til Larvik/Sandefjord. Det må ikke dere. Read more...
Jeg vil at Stavanger/Kristiansand-toget skal kjøre innom Larvik!
>> tirsdag 9. mars 2010
Jeg var på Fagerfjell i helga og storkoste meg med solskinn, snø, ekstreme mengder godteri (jeg kommer til å være mett i en uke) og slalåmkjøring. Men det er i grunn ikke dette jeg skal skrive om her.
Da jeg skulle komme meg tilbake til Oslo igjen på søndagen var det Stavanger/Kristiansand-toget som plukket meg opp i Kongsberg. Og by the way; hurra for regionstog som kun stopper på kun fire stasjoner før Oslo i stedet for ørtenhundreogførti!
Jeg trengte bare å komme ombord før jeg kjente godfølelsen. Dette toget likte jeg! Mørkt treverk, røde stoler og generelt en varm følelse. Hah, dette slår Vestfoldbanen allerede med sitt blå og grå inventar!
Men det ble jo bare bedre; billettkontrolløren var usedvanlig munter og hyggelig, og snakket til meg som om jeg var en gammel bekjent. Jeg må ærlig innrømme at jeg ble litt paff, og følte meg forferdelig frekk som satt og snakket i telefonen; men jeg er jo vant til at kontrolløren såvidt kikker på billetten og enda sjeldnere ser meg i øynene.
Ellers var toget stille. Aaaah. Ingen hylerunger, ingen fjortiser, ingen treningslag. Deilig.
Den eneste lyden var når de annonserte neste stasjon (fire ganger med lyd da altså) med den herlige sørlandsdialekten :) Det er noe annet enn å høre "ja, da ær'e Tønsbær' neste".
Til og med de andre passasjerene var hyggeligere! Da jeg skulle gå av toget hadde jeg pga støle skuldre store problemer med å få bag'en på ryggen. Plutselig kjenner jeg noen ta tak i den ene reimen og holder den ut for meg. Det er altså nabopassasjeren som har reist seg for å hjelpe meg. Det må være første gang! "De på Vestfoldbanen" ville bare ha glodd på meg og sikkert ledd innvendig.
Så ja, jeg vil mye heller kunne ta dette toget enn Vestfoldbanen, men så heldig er jeg ikke.. Sukk.
Kalv med noko attåt
>> onsdag 3. mars 2010
Jeg jukser, jeg vet det, men jeg har mer lyst til å skrive om ting jeg vil enn ting jeg må. Skal skjerpe meg. Lover.
____________________________________________________________________
I dag var det klinisk undersøkelse av ku som stod på planen før lunsj. Det er onsdag, og onsdager betyr propedeutisk; et lite pust i bakken fra alt pensum hvor vi får lov til å prøve oss på litt klinisk praksis. Hver uke er det noe nytt. Forrige uke var det reproduksjonsorganer fra ku, uka før der igjen var det beskjæring av klauver, og neste onsdag er det reproduksjon på hund.
Kua jeg ble tildelt var... smått engstelig kan man vel si. Ikke helt trygg på oss blåkledte studenter, og jeg kan jo skjønne det, men det gjør jo vår jobb litt vanskelig når vi ikke får lov til å ta på kuas hode uten at hun kaster seg vekk eller når hun begynner å presse seg mot deg og holder deg fast inntil veggen. Stas. Jeg fant da lymfeknuter og jeg fant da puls, men kua var rett og slett ikke noe hyggelig. Så mens de andre prøvde å finne lymfeknuter og puls kikket jeg rundt i klinikken.
Innerst i hjørnet var verdens mest bedårende kalv! Den var bittebitteliten, var helt sort og hadde altfor store ører. Også hadde den et sånn nysgjerrig uttrykk i ansiktet sitt. Hjertet mitt smeltet, og jeg gikk straks over til den. Begge hendene mine var nesten utstrakte og klare til å klappe kalven da jeg la merke til lappen på porten til bingen dens; Obs! Zoonose. Store mengder cryptosporidium!
*backs away slowly, hands raised*
Oooookay, then... tilbake til kua med seg.
Nidars "Plommen i egget"
>> tirsdag 2. mars 2010
Ja, jeg vet jeg lovte at jeg ikke skulle skrive om noe annet enn det jeg har på lista mi før den er fullført, men jeg kunne ikke dy meg. What are you gonna do about it? :P
Med OnePiece'n min fulgte det med en liten pose med Nidars nye produkt kalt "Plommen i egget". Jeg må jo innrømme at de lignet mistenkelig mye på Freias "Påskeegg". På Nidars produkt står det at denne nye kaloribomben er sjokoladeegg med herlig digg melkefyll. Igjen, hører jeg "Påskeegg"? En skulle tro at det var ett og samme produkt.
Der tok jeg grundig feil.
Noe mer motbydelig er det lenge siden jeg har smakt! Jeg er en ihuga fan av "Påskeegg" og sitter i skrivende stund med en halvfull kartong på bordet foran meg (og må motstå fristelsen å hive i meg resten på en gang), og da blir vel konklusjonen at "Plommen i egget" er langt fra en kopi.
Sjokoladen er den samme, men det såkalte digge melkefyllet minner meg mest om halvbløt hvit sjokolade. Jeg hater hvit sjokolade. Ugh. I forhold til Freias produkt var denne hvite massen altfor fast og lite porøs og jeg måtte bare ta en stor bit og prøve å svelge den hel, for å tygge på den ga meg brekningsreflekser. Hele egget i seg selv var kvalmende; og da hadde jeg bare spist halve. Så nei takk for min del.
Det er mulig det finnes plommen-fans der ute, og til dere sier jeg: dere får ingen konkurranse fra meg i matbutikkene. They're all yours! Read more...
Ferskvareprat #5
>> mandag 1. mars 2010
Noen særlig "prat" blir det ikke, for det er kun en historie jeg har å komme med akkurat nå, og det gjelder en vanskelig kunde.
~*~*~*~
Vi er i fiskedisken og jeg aner fred og ingen fare når jeg sier hei og spør hva jeg kan hjelpe med til kunden på den andre siden av disken.
Kunde: Jeg skulle gjerne hatt litt lakefilét. Cirka 600 gram, takk.
Jeg: Den er god, vil du ha fra bunnen eller fra toppen?
Kunde: Gjerne fra toppen.
Jeg tar ut en av de hele filetene og legger den over på fjøla der jeg med øyemål beregner hvor mye 600 gram er og lar kniven gli gjennom fiskekjøttet. Jeg tar fiskebiten over til vekten, ikke helt 600 gram, men kunden sier det er greit så jeg begynner å pakke papiret rundt laksebiten.
Kunde: Du, du kunne ikke hatt skåret dem i tre biter á 200 gram vel?
Jeg: Eh, joda, klart det!
Fisken pakkes opp igjen, og jeg tar med biten over til fjøla for annen gang og skjærer tre jevnstore biter. Tilbake på benken igjen setter jeg i gang med et nytt forsøk på å pakke inn fisken i papiret. Jeg skal til å sette på etiketten da...
Kunde: Hadde du hatt mulighet til å ta av skinnet også?
Jeg: (#$%&?!) Mhm, det skal jeg gjøre for deg.
Opp med papiret IGJEN, alle fiskebitene over til fjøla IGJEN, og jeg tar fileteringskniven og begynner å fjerne skinnet. Mistenksomt legger jeg fiskebitene tilbake på papiret og begynner forsiktig å brette den ene kanten etter den andre. Jeg venter på å bli avbrutt igjen. Men hva mer kan kunden egentlig spørre om? Jeg er like ved å sette på etiketten igjen, og jeg skjønner det på ansiktsuttrykket til kunden før jeg hører ordene.
Kunde: Er det bein i fisken? I så fall, kan du ta dem ut?
For n-te gang må jeg åpne papiret og løfte på laksebitene.
Jeg: Nei, her ser det ut som om beina er fjernet allerede (lettet sukk).
Det er lys i enden av tunnelen og den siste papirfolden blir strammet til før jeg plasserer etiketten over den. Servicesmilet mitt er allerede limt på og jeg gir papirpakken til kunden med et ønske om en god dag videre mens jeg innvendig banner og sverter.
~*~*~*~
Det er ikke selve prosessen jeg blir matt av. Ærlig talt, det er da ikke noe stress hverken å skjære flere biter eller å ta av skinnet, men er det så innmari vanskelig å be om alt dette i en fei?
Jada, det er greit at du kommer på ting underveis, men å la det gå så langt som til å være nesten innpakket HVER gang? Er det bare meg, eller er du usannsynlig treg i topplokket da?
OnePiece
Hurra for webkamera, og for jalla hårsveis etter jobb!
Ja, jeg har gått til innkjøp av en OnePiece og har herved stukket halv tå inn i fjortisenes rike. Det er vel så langt likheten strekker seg, for jeg har ingen planer om å bevege meg utenfor leiligheten iført denne, som mange av den yngre garde. Ikke noe negativt om klesplagget, men jeg ser ut som ei som kommer fra månen i den.
Jeg har hatt lyst på en OnePiece en god stund nå, og det har gått fra "hvis jeg får A på eksamen skal jeg kjøpe en" (dette gjaldt da farmakologi/toksikologi-eksamen før jul i fjor) til "så fort de får inn den ene jeg vil ha så kjøper jeg den". Men sist uke kunne jeg jo slå dem sammen :) OnePiece har også fått samlet seg igjen etter det store julerushet (stakkars folk..), så dressen kom bare knappe 3 dager etter at jeg hadde bestilt den.
Den er stor. Veldig stor. Eller kanskje jeg skal si romslig. Ekstremt god er den i hvertfall! Nå trenger jeg ikke å lure på hva jeg skal ha på meg de dagene/kveldene jeg bare har lyst til å slappe av. Valget er nå enkelt!
En ting som ikke hadde trengt å være så stor er hetten. Man kan jo justere hvor åpen man vil ha den, men i og med at den er stor så er den også ganske tung, noe som fører til at dressen blir dratt litt bakover. Spesielt når jeg sitter lent forover får jeg en liten kvelningsfølelse. Nuvel.
Skal man si noe negativt må det være prisen. De er jo svindyre. Ingen tvil om det! Derfor er det litt surt at jeg allerede nå (etter bare noen dagers bruk) ser at det har kommet en liten rift/åpning nede på beinet. Ikke noe en nål og tråd ikke kan fikse, men den er jo nesten ny! Håper det bare er en liten fabrikasjonsfeil og at det ikke dukker opp flere rifter og hele skiten revner for meg. Grøss.
Read more...
Abonner på:
Innlegg (Atom)
