Kjære kropp..

Ja, det er første studieuke etter juleferien, og jeg skjønner at det er horribelt å stå opp klokka syv om morgenen for å traske avgårde til bussholdeplassen fordi forelesninger kaller. Sola har ikke engang stått opp og det er mørkt og iskaldt ute. Ikke særlig gøy. Helt forståelig.

Jeg kan også forstå at det er fysisk vondt å stå opp i otta når du bare har hvilt i 3-5 timer. Øynene verker, hodet verker, beina fungerer ikke, og balansen er ikke særlig å skryte av den heller. I get it. Og du minner meg på nettopp alt dette gjennom heeeeele dagen ved å gjøre meg trøttere for hvert kvarter som går.

På grunn av deg blir forelesningene et mareritt fordi vi har en indre kamp; jeg prøver å holde meg våken fordi jeg må ta notater, mens du prøver å sy øyelokkene mine sammen og sende meg avgårde til et sted hvor det er store rosa skyer.
På grunn av deg måtte jeg gå hjem fra lesesalen bare halvannen time etter at jeg kom dit i dag, fordi jeg var så trøtt at jeg risikerte å sovne over boka mi i næringstoksikologi (som i seg selv er rene sovemedisinen så den kan ta noe av skylda).
På grunn av deg må jeg kjempe mot trangen til å sove et par timer midt på dagen i håp om å få tilbake følelsen mellom ørene mine, for hvis jeg gjør det kan jeg bare drite i å få lagt meg til kvelden. Den flausa har jeg gjort altfor mange ganger før.
På grunn av deg er jeg en levende zombie mesteparten av dagen. 

Så, kan du vennligst forklare meg hvorfor alt dette bare forsvinner når klokka blir ni-ti på kvelden? Du har brukt hele dagen på å torturere meg, og når jeg omsider er villig til å underkaste meg din vilje så bestemmer du deg for "nei, nå vil jeg ikke allikevel" og sender meg inn i en 100% våken og opplagt tilstand! Hva pokker er vitsen med det?!
Jeg vet selv at jeg er trøtt. Trøtt, sier jeg! Jeg vil sove! Men tillater du det? Neeeeeida. Setter umåtelig stor pris på akkurat det. Takkskarruha.