Ved veis ende

Etter mye "jeg burde vel", "nå må jeg da ha tid" og "har jo veldig lyst nå" har jeg nå fullført mitt lille leseprosjekt for sommeren; å lese alle syv Harry Potter-bøkene i strekk. Man legger fra seg den ene og plukker opp den neste uten å tenke seg om (for hvorfor skulle du det?), av ren vane, helt til du innser at du plutselig er ferdig med "Deathly Hallows" og at det ikke er noen ny bok å plukke opp. Det er litt rart.

Jeg har lenge hatt lyst til å lese bøkene i strekk, men tiden og tidspunktet har aldri vært på min side før i sommer. Enten var det studie og eksamenslesing som stod i veien, eller min 4 uker lange praksisperiode i fjor sommer som tok det meste av energien (les: jeg la meg til å sove rett etter endt arbeidsdag, fullstendig utslitt), eller så har det vært flytting på gang. Nok til at jeg ikke ville ha fått sjansen til å lese når jeg ville. Skjønt, det har jo ikke gått helt etter planen i sommer; jobben tar sitt av mine våkne timer, bilferier er ikke ypperlige (jeg blir fryktelig fort bilsyk), og med en mor som "klager" over at jeg ikke er sosial fordi jeg sitter med nesa begravd i en bok så skulle det vise seg å være vanskeligere enn man hadde trodd å få leve seg inn i Harry og de andres verden. Jeg har brukt lengre tid på dette enn jeg hadde trodd, og hadde nok hatt enda litt mer igjen av dette hadde jeg ikke vært tvungen til å bare få lest ett og ett kapittel enkelte dager (det var tortur). Bøkene er skapt for å leses i strekk. Heh, jeg husker det var forferdelig å lese OotP eller HBP og vite at det var to år til neste kom ut.

Men dette drar meg vekk fra det jeg hadde tenkt å skrive om. Igjen er jeg "blown away" (i mangel på et godt norsk uttrykk) av at Rowling har hatt alt klart og planlagt før den første boken ble skrevet. Bedre enn noen gang så jeg nå at ting som ble nevnt i de tidlige bøkene kommer igjen i de senere. Alt henger sammen. Alt har en forklaring. Alle mysterier nøstes opp. Jeg hadde glemt hvor fantastisk DH var. Virkelig. Og akkurat nå sitter jeg, som jeg også gjorde første gangen jeg fullførte den syvende og siste boka, og føler meg litt tom. Igjen må jeg innse at det ikke er noe mer å vente på, at det ikke kommer til å dumpe ned enda en bok på sommeren om et par år. This is it.

Allikevel er det utrolig hvor lett man lever seg inn i Harry, Ron og Hermiones verden. Hvor lite som skal til for å tro, og fortsatt tro innerst inne, at Hogwarts eksisterer. Det er en fryd å hoppe med hodet først inn magiens verden. En fryd å følge og ta del i eventyrene. En fryd å ta del i latteren (min mor trodde opptil flere ganger at det klikket for meg) og sorgen, i spenningen og i avsløringene. Harry Potter-bøkene er og forblir noen av de absolutte favorittene mine, og jeg gleder meg til å ta fatt på reisen når jeg igjen føler behovet for å besøke Hogwarts og magien.

Takk for reisen, og på gjensyn.

(Jeg kommer til å ha abstinenser de neste dagene - det er jeg sikker på..)