Nærkontakt med sørpa

Jeg er den første til å innrømme at jeg er en utålmodig fotgjenger. Folk som går sakte foran meg og sperrer veien får hodet mitt til å koke. Jeg er også en kløne, og har elendig balanse - spør blant annet de jeg jobber med, jeg er sikker på at de har historier nok til å fylle en bok. Derfor er det litt imponerende at jeg har klart å holde meg på beina, til tross for hurtig gangstil, tykt lag med snø, og holke (hålke? Du vet, is med snø på toppen). Men dette var fram til i dag.

På vei ned til jobb kjører jeg slalom i folkemengden og kaster meg foran klynger av mennesker når jeg får sjansen. Første halvdel av Bogstadveien flyr unna som bare det. Så kommer jeg til et av de siste kvartalene før Hegdehaugsveien. I det jeg ankommer krysset blir det grønn mann, og jeg skyter til for å komme meg foran to treiginger. Så...

1. Malene legger merke til den 15 cm dype sørpa som dekker veien.
2. Malene "tripper" lett over veien for å unngå å bli klissblaut på beina.
   
3. Malene legger derimot ikke merke til trikkesporet under all sørpa.
   

Plutselig er føttene mine i høyde med magen min, og jeg lander i sørpa med et..vel, splætt.. Det første jeg tenkte var likevel ikke "herreguuud, så flaut", men heller "hmm? Ææææh, kaldt!!". Jeg tror til og med det glapp ut et "whoops!" fra munnen min idet føttene mistet kontakt med bakken.

Uansett, litt flaut var det. Spesielt da jeg måte kave meg over til den andre siden før bilene fikk grønt lys. Og jeg ble gjennomvåt. Og kald. Og den nye hvite jakka mi ble skitten. Samme med de nye hvite hanskene mine (fortell meg igjen hvorfor jeg valgte hvitt..?!). Og jeg hadde fortsatt en 15 minutters gåtur igjen. Fin start. Takk for den.