Det skal sies at jeg hadde store problemer med å prøve å begrense bildeantallet, men jeg kunne ikke ha færre enn dette. Skulle gjerne hatt med flere, men da tror jeg blogginnlegget ville blitt overfylt og fryktelig rotete. Uansett, enjoy!
Gårdspraksis sommeren 2008...
Vi starter med et bilde av fôrbrettet hvor maten ble lagt ut flere ganger daglig (heldigvis av en maskin, og ikke oss - fine moderne fjøset). Til venstre står melkekuene og sømfarer surfôret for gulrøtter. Etter cirka to minutter var det ikke en eneste gulrot igjen å finne. Til høyre står ungdyrene og venter spent på om de også skal få noe - sorry unger, dere melker ikke, ergo dere trenger ikke så mye mat..
Også har man jo det klassiske kubildet med trynet nesten trykket opp i linsa (oh joy). Hadde trodd det var vanskelig å få til slike bilder, men de er jo så nysgjerrige som det bare går an, så ikke noe problem der! 346 var også en liten (ehm, stor) ramp, og jeg gruet meg hver gang jeg skulle inn i bingen for å skrape møkk. Vi snakker regelrett angrep.
Favorittene! Bajas helt fremst, Lille Mø bakerst til venstre, og tredjemann fikk aldri noe kallenavn.. Men det var sjelden jeg så forskjell på 392 og 393, for som dere ser har de ganske like tegninger. Lille Mø var storfavoritten, og hun oppførte seg nesten som en hund. Hver gang jeg kom bort til bingen deres var hun den første som spratt opp og ville ha kos. Å bli klødd rundt på hodet var det beste hun visste, og hun lukket øynene og nøt det hele. Snålinga!
Big Mama (eller bare nummer 19) var ei monsterku med tanke på størrelsen. Bare hodet hennes må ha vært en halvmeter fra mule til nakke. Men hu var da snill som et lam (gudskjelov), og lot seg fotografere selv om dette blinkende lyset var ganske så irriterende. Så ja, hun myser - selv om det ligner på et skeptisk-uttrykk.
Nummer 8 var sjefskua deluxe, og det var mye som skulle til for at hun skulle gjøre noe hun ikke var helt lysten på. Og de andre kuene fulgte hennes eksempel - sikkert fordi hun måtte være en av de eldste kuene der (kanskje -den- eldste også). En dag hadde strømledningen blitt røsket vekk (sikkert en lokal slåsskamp) og da var det å sette i gang med å få dyra tilbake i fjøset sånn at vi kunne fikse det. Men så lenge 8 var ute på jordet (og nektet å flytte på seg), så var det umulig å få rikket på noen av de andre. Det høres kanskje rart ut, men de fintet oss ut.
Vi måtte være tre personer for å få 8 inn i fjøset igjen, men etter det gikk alt som smurt!
Kjente ikke denne kalven så godt. Mest fordi den var livredd for alt som gikk på to bein. Men jeg syntes den var ganske spesiell med tanke på fargene - den er jo svart og brun! Og litt hvit da..
Favorittkua mi! Nummer 219! Hun her var helt gal etter å få kos - så jeg kalte henne bare Kosekua - og fotfulgte meg igjennom hele fjøset når jeg holdt på med møkkskraping og annen rengjøring. Opptil flere ganger valgte hun til og med å bli værende inni fjøset sammen med meg i stedet for å gå ut på jordet sammen med de andre dyra - bare for å få kos. Men det var ikke bare fryd og gammen med henne. Hvis hun ikke fikk den oppmerksomheten hun nærmest forlangte, så ble du stanget i sida så du nesten tippet overende.
Men det var allikevel stas å komme inn i fjøset om morgenen og se ei svart ku strekke halsen sin for å se hvem som kom inn, og så fort hun gjenkjente meg så kom hun luntende bort og la pannen sin inntil magen min.
Dette er da også Kosekua, og som jeg skrev over; null kos = stanging. Dette er da meg som står på huk med kameraet opptil øyet, og skal ta bilde av kua som går forbi. I det jeg knipser bildet blir det svart inni kikkehullet og jeg har ingen sjans i havet til å se at 219 stanger inn i kameraet. Ikke bare får jeg kikketingen presset inn i øyet, men jeg mister også balansen og faller baklengs, og er 10 cm unna å havne i strømgjerdet. Litt av ei hyggelig ku...
Nummer 227 - en av tvillingene i fjøset (228 er den andre). De to var så utrolig søte, og den ene kunne ikke gjøre noe annet hvis ikke den andre var med. De stod i kø til melkeroboten sammen, de spiste sammen, de sov ved siden av hverandre, og de ventet på hverandre når dørene ut til jordet ble åpnet.
Lille Storm-gutten! Kalven som jeg var med på å ta i mot. Vel ta imot og ta imot, kua klarte seg helt fint selv.. Men jeg fikk i hvertfall se kalvingen (og jeg er glad jeg ikke er ku...). Dette er vel dagen etter kalvingen, hvor han er ren og tørr, og veldig veldig myk - og selvfølgelig gal etter å suge på fingrene dine.
Vakringa! Dette er kanskje den skjønneste kalven jeg noensinne har møtt. Hun var bitteliten! Og kjempemyk! Også så utrolig kosete! Jeg tuller ikke når jeg sier at hun nærmest gliste og himlet med øynene når man klødde henne under haka.
På grunn av størrelsen så ble det daglig kost å måtte hjelpe henne opp i bingen igjen når hun hadde klart å komme seg ut mellom jernsprinklene med framparten, mens bakparten fortsatt satt fast inni bingen. Greit hun var liten, men det var noen kilo å løfte på.
Også er det jeg som har øremerket henne. Bommet litt på det høyre øret, så hver gang hun viftet med ørene så havnet den oppned. Men jeg ville jo ikke treffe blodkarene eller nervene heller da.. også var hun ikke den mest samarbeidsvillige kalven heller. Ta tak i øret - kooooose - prøve igjen - kooose meeeer osv.
Avslutningsvis; I <3 COW
*fnis*
Nummer 195 hadde en hjerteformet flekk på den ene sida. Hun var også en av de kuene som var lettest å finne i fjøset, for hun hadde en fast liggeplass. Helt sant. Jeg jobbet i fjøset i en måned, og hver dag lå hun på samme plass.
Samme som at nummer 35 bestandig var ved fôrbrettet - matvrak.
Read more...